.....syklonvarsel......

Plutselig var det søndag igjen..... Denne ukas absolutte høydepunkt var at Mari mistet sin første tann på torsdag. Den hadde vært løs en stund, og når vi spiste lunsj ble selv det myke brødet her for mye for den lille gryna. Og jammen så fant tannfeen ut at hun hadde mistet en tann selv om hun var på andre siden av jorda. Og det har allerede kommet New Zealandske penger oppi glasset, og det beste av alt er at lappe-pengene her tåler vann......

På mandag var de tid for fjelltur. Vi har tenkt på det lenge at vi skulle prøve å komme oss opp på den høyeste toppen på øya, Te Manga på 653 m.o.h., men det ligger ofte skyer på toppene, og da er utsikten borte. Så derfor har det dratt seg ut litt. Cathrine og Mari skulle ikke være med, Cathrine hadde ikke lyst, og Mari er rett og slett for liten. De skulle til byen alene på jentetur når vi andre skulle gå på fjellet, så de har mast lenge om at vi måtte komme oss avgårde. Cathrine har vært ute mange morgener for å se om det har vært skyer på toppen. Det var hun også på mandag, og kom inn igjen og fortalte oss at nå kunne vi bare gå, for det var klart og fint turvær. Dermed pakket vi niste og dro avsted. Turen starter nokså moderat, men tar seg fort opp. Det er uhyggelig bratt mange steder, og det er langt ned på begge sider, siden det er en "egg" hvor stien går på toppen. Noen steder måtte vi klatre i tau fordi det var så bratt og lite og holde seg fast i. Etter hvert som vi steg oppover kom tankene om at vi skulle jo faktisk samme veien ned som vi gikk opp, det var litt skremmende, men vi fortsatte oppover. Sondre's høydeskrekk til tross. Vi kom nesten helt til toppen. Da var "eggen" vi gikk på så smal, og det var litt sleipt difust underlag, så et lite feiltrinn kunne fått fatale følger. Vi sto og så på toppen, hadde kanskje bare 50 høydemeter igjen, men fant ut at siden vi hadde med Sondre ville vi gi oss mens leken var god. Han var ikke helt trygg, og da er det fort gjort og snuble eller vurdere litt feil. Så vi satte oss midt i stien og spiste nista vår. Det var ingen mulighet for å gå noe annet sted og spise, for det var rett ned på begge sider av stien. Turen nedover igjen gikk heldigvis lettere en fryktet, så vi brukte en halv time mindre ned enn opp. Totalt ble det en tur på seks timer. Det var utrolig godt å komme på flatmark igjen for beina verket etter all klatringen. Det blir litt unaturlig stilling for beina over ganske lang tid. Sondre var kjempeflink, men han var også ganske så sliten etter turen. Han har aldri vært glad i høyder, så jeg synes han var tøff som var med så langt opp som vi var. Vi startet jo på nesten null, og var nok oppe i rundt 600 meter på det høyeste. Det ble en rolig dag på tirsdag, beina var ikke helt restituerte ennå.....

Alt i alt hadde vi en fin tur. Det er ganske tett vegetasjon hele veien, så en ser ikke all verden, men når en kommer litt opp i høyden er det noen glipper her og der som en bare må nyte. Det er fantastisk å stå så høyt oppe midt på øya å se lagunen og havet som er på alle kanter. På bildet under ser dere byen. De to "åpningene" er "Avatiu harbour" til venstre og "Avarua harbour" til høyre. Mellom disse to ligger "downtown Avarua", altså byen hvor de fleste av øyas butikker ligger, og markedsplassen som ligger til venstre nærmest "Avatiu".

Jentene var storfornøyde med dagen. De hadde tatt bussen til byen. Handlet seg litt småtteri, spist is og kjøpt seg pizza til lunsj. Når de kom hjem hit hadde de vært på stranda og kost seg. Bare gjort som de selv ville hele dagen. Cathrine har blitt så "voksen" nå at hun setter pris på å få litt ansvar innimellom. Og de fikset det helt utmerket.

Denne uka var det også klart for skolestart igjen etter en lang sommerferie. Alle skolene på øya startet på mandag, men skolen som Cathrine og Sondre går på delte opp starten litt. På mandag var det bare lærerne som skulle i vei. Så var det Year 7-8 på tirsdag, da startet Sondre. Han gikk i Year 7 før jul, og fulgte "klassen" sin opp til Year 8 nå. Cathrine gikk i Year 8 før jul, og fulgte sin "klasse" opp til Year 9 nå på onsdag. De synes det var greit å begynne på skolen igjen. Godt å ha litt forandring i hverdagen, ikke bare papsen og mamsen som maser om norsk skolearbeid.

På torsdag skulle de egentlig begge avgårde på skolen. Vi stod opp vanlig tid, spiste frokost og smurte niste. Så ringer telefonen, halv åtte om morran. Det var Grete, hun skulle bare fortelle oss at alle skolene var stengt, fordi det var gått ut syklonvarsel. Dermed ble det ingen skole mer på dem denne uken. Skolene var også stengt på fredag. Syklonen var varslet inn mot Palmerston, en av øyene lenger ute, på morningen i dag. Og prognosene viste at den hadde retning Rarotonga, og ville sansynligvis nå hit tidlig neste morgen. Vi kunne ikke annet enn å ta det med ro. Været var grått, litt vind og regn. Grete hadde lovet oss at hun skulle ringe hvis hun hørte noe viktig på radioen, og Annabelle som vi leier av kunne betrygge oss med at de kom til å ta kontakt dersom det ble nødvendig med noe evakuering eller andre ting. Litt utpå dagen var det noen karer her og bandt ned hustaket vårt med tau, så de tar varslene alvorlig.

Vi brukte dagen til skolearbeid og andre innendørs aktiviteter, men på ettermiddagen ble nysgjerrigheten for stor, så da dro vi med bussen til byen for å se hvordan de forberedte seg på syklon der på andre sida. Det er oftest på den siden at været treffer hardest visst. Det var sterkere vind på andre sida, og der var de godt i gang med å barikadere vinduer og dører på butikker og hus. De skalket alle luker med planker og lemmer. Mange av forretningene hadde allerede stengt når klokka var tre. Slik så det ut på CITC Shoppingcenter, ikke veldig salgsfremmende......

Vi ryddet inn alle løse deler før vi tok kvelden denne dagen, men heldigvis, syklonen tok veien lenger nord enn forventet, og dro mot Tahiti istedet. Men vi har merket de siste dagene at det er et litt urolig værsystem rundt oss nå, det blåser ganske mye om dagen, og det pleier det ikke å gjøre. Det kommer også plutselig drivende noen små regnskurer som er over like fort som de starter. Men det er varmt likevel, selv om det kanskje er tre-fire grader lavere enn det var en periode. Det er forsåvidt bare behagelig, i hvertfall om natta.....

En morsom episode som skjedde når vi var på nysgjerrigturen vår til byen...... Et par ganger har vi vært innom en butikk som ligger rett ved startpunktet til bussen. Den heter "Perfumes of Rarotonga" og selger diverse parfymeartikler og fudge (forskjellig konfektsjokolade i løs vekt). Alt er laget på øya her av råvarer fra øya. Vi har ikke handlet noe særlig der ennå, men de deler villig ut smaksprøver av det du vil smake på. Sist vi var innom fikk ungene med seg en stor klump med deres melkesjokolade gratis. Når vi på torsdag kom av bussen i regnvær og blåst, med regnponchoer som sto rett ut, kom damen fra butikken løpende ut. Hun hadde med seg en pose med en stor klump sjokolade til ungene. Hun hadde sett Cathrine gjennom vinduet og syntes synd på dem som måtte være ute i regnet, så hun ville gi dem litt "syklon-sjokolade", som hun sa. De andre som var på bussholdeplassen utenfor butikken måtte vel lure på hva slags spesialservice dette var. Morsomt var det i alle fall for oss.

På lørdag var vi i havna og sa hadet til Grete. Hun skulle reise til Palmerston, øya som mannen hennes er fra. Vi skal leie bilen hennes mens hun er borte, etter planen to uker, men en vet aldri med den båten. Først var det meningen båten skulle gå den 20. jan. Så ble det utsatt til tirsdag 26. Da ble det heller ingen tur for da kom det jo syklonvarsel, først på Palmerston, og så her. Så nå i går ble det endelig avreise. Vi hadde også fått tilbud om å bli med på denne turen, men turte ikke ta sjansen med ungene. Hadde det vært bare meg og Cato så kanskje.... Båten tar minst to døgn til Palmerston, og det er eneste måte å komme til denne øya på. Det er heller ingen havn der, så de ankrer opp et stykke utenfor og passasjerene må over i småbåter og fraktes over revet inn til øya. Det er ikke egentlig noe ordentelig øy, det er bare små atoller som ligger på revkanten. Båten går til denne øya tre til seks ganger i året, så hvis du skal komme deg dit må du gripe sjansen mens den er der. Kanskje vi hopper på neste gang vi er her........ Det er egentlig en fraktebåt, men den tar med passasjerer på dekk siden dette er eneste måte og komme seg dit på. Det er noen få køyer, ellers er det bare flatseng på dekk som gjelder. Her dro det mange som ikke skulle av på Palmerston, men videre til Pukapuka. Hit er reisen minst dobbelt så lang, men de dro med små babyer og flere andre barn. Det var visst det mest naturlige i verden. Når jeg så båten når de gikk ombord, og hvordan den gynget når de dro, så var jeg glad for at vi ikke var med.

I helgen har vi vært ute og spist middag. Det har vi ikke vært siden vi kom hit. Vi har bare vært ute og spist lunsj noen ganger, men ikke skikkelig middag. Vi valgte et sted som heter "Vaima" som visst skulle være så bra, men det svarte ikke helt til forventningene. Det var god mat, men det var veldig små porsjoner, og det var noen ekle katter som lusket rundt bordet hele tiden. I dag har vi kjørt litt bil. Har vært på en skjell-finne-tur nesten borte i byen, og har vært for å ta bilder av noen fantastiske bølger borte ved Muri. Det er fasinerende å se på stillehavsbølgene som kommer rullende innover. Rundt store deler av øya ligger revet ganske langt ute, men noen steder er det nesten inne ved land, og da kommer bølgene helt inn.

Ellers så koser vi oss med godis, sjokadepålegg og leverpostei fra Norge. Pakken kom endelig fram etter en snarvei om Island. Ganske utrolig.... Selv om det står både Rarotonga og Cook Island på pakka klarer de og sende det til Island. Det skal være en s på slutten i adressen hit, altså Cook Islands, da skjønner de det visst. Vi koser oss med skikkelig krydder i maten og en kjærkommen avveksling på brødskiva. Pålegget vi har spist siden vi kom er stort sett hvitost, salami, tomat og syltetøy. Det er veldig lite utvalg i pålegg her. Julekakene fra Bestemor kom litt forsinket og var litt knust, men de smakte like godt alikevel. Ungene spiste strull med skje, det gikk like rundt. Og i kveld har far kost seg med Maarud salt og pepper potetgull til søndagsfilmen.

Dersom ikke syklonene kommer og tar oss, er vi tilbake med mer stoff om en uke. Ha det bra!!