Tsunamivarsel!

Dette så ut som om det skulle bli en uke uten de helt store begivenhetene, men det endret seg fort. Klokka halv fire natt til lørdag ble vi vekket av telefonen. Det var hun vi leier av som ringte for å gi beskjed om at det var kommet tsunamivarsel, og at vi måtte evakueres opp i høyden. Like etterpå kom det biler i sakte fart med varselblinkere og hornet konstant på ute på veien. Vi hoppet i klærne og pakket med oss pass og verdisaker. Når vi kom ut kom naboen for å sjekke at vi hadde fått beskjed og kommet oss opp. De er flinke her til å passe på at alle får beskjed og kommer med. Så satte vi oss i bilen og kjørte opp på "sykehustoppen". Heldigvis at vi hadde bilen til Grete, så vi slapp å vente på å bli hentet av noen andre. Ungene var ikke redde, de tok det kjempefint som dere ser. Her har vi akkurat kommet opp til sykehusplassen, det ser ut som om de er klare for ferie, og ikke som om de nettopp har blitt evakuert. Mari hadde også sørget for at Kari (bamsen) ble med, så ikke bølgen skulle ta henne.

Det var allerede endel folk der oppe når vi kom, og det strømmet på de nærmeste timene. De "stablet" biler og scootere på alle de plassene det var mulig rundt sykehuset, samtidig som de måtte sørge for at veien til utrykningskjøretøy måtte være åpen. Bilene stod så tett at det var nesten ikke så vi fikk klemt oss inn på den ene siden. Ungene satt i bilen store deler av tiden. Det var ikke så kaldt, rundt 25 grader, men det regnet litt nesten hele tiden. Her har klokka akkurat passert fem om morran, vi er trøtte og spente på hva som skjer.

Først sa de at bølgen skulle komme mellom seks og åtte, senere kom det nye meldinger som sa litt over åtte. Etter det hadde blitt ordentelig lyst gikk vi ned i bakken litt hvor vi kunne se utover havet for å se om det skulle komme noen bølge. Det hadde jo vært en opplevelse å se det om det skulle skje, men det kom ingen bølge, heldigvis. Vannet hadde steget en liten tanke borte i havna, men ikke noe særlig. Vi ruslet opp til sykehuset igjen, nå var det flere som dro ned igjen, men politiet sa at det måtte bli deres valg. Det kom melding om at det kunne komme en bølge nummer to, forventet rundt klokka halv elleve på formiddagen, så vi, og mange med oss, slo oss til ro en stund til. Etter hvert kom det meldig om at det var trygt å reise ned igjen, det ble ingen bølge nummer to. Vi dro fra sykehuset klokka ti, da hadde vi vært der i litt over seks timer. Vi var glade for at det ikke hadde blitt noe av tsunamien her, og kunne reise ned til huset "vårt" igjen. Butikken ikke langt unna oss hadde allerede åpnet når vi kom ned så vi stoppet og handlet med oss egg og bacon, vi hadde ikke tatt med oss noe mat så vi var skikkelig sultne alle sammen, så nå måtte vi ha en real frokost. Første vi gjorde var å ringe hjem til bekymrede familiemedlemmer. De hadde prøvd å få tak i oss i mange timer etter de hadde hørt nyhetene, men vi hadde jo ikke tilgang til hverken telefon eller internett der oppe så de fikk jo ikke tak i oss. De ble lettet når vi endelig kom på nettet.... stakkars..... Nå har vi prøvd å bli evakuert også, det var en ny opplevelse, og når det ikke ble noe av tsunamien så gjorde det ikke noe. Nå vet vi jo at systemet her fungerer på slike ting, og det er jo betryggende.

Denne uken har det vært overskyet så og si hele uka, og også endel regn. Det har ikke vært noe strandliv i det hele tatt bortsett fra en liten snorkletur på fredag. Så blekksprut igjen forresten. På fredag tok vi oss en tur til "Trader Jack's" igjen, da var været ganske bra. Ungene badet litt i havna, mens vi koste oss med litt godt drikke igjen. Det var lenge siden sist nå, så det var koselig å ta en tur dit nå. Ungene synes fortsatt det er moro å bade i havna hvor de kan hoppe litt fra kanten, og diverse. Nå hoppet Mari også fra kanten. Hun hadde på dykkemaske, da er hun litt tøffere, for da slipper hun å få vannet i øya og nesa.

På onsdag i lett regn var vi invitert på hamburgergrilling til noen fra Canada som har bodd i det ene strandhuset i åtte uker. De dro hjem nå på lørdag, så det skulle være avskjedsfest. Vi har pratet litt med dem når vi har vært på stranda, veldig koselige mennesker. Det var 16 stykker der, to par fra Canada, et par fra Storbritania, tre stykker fra Minesota, naboene her Matina og Tau og oss. Det ble en trivelig kveld. Det er rart å sitte å prate med folk fra så forskjellige plasser i verden. Jeg er heller ingen reser i engelsk, så det stokker seg litt innimellom, men jeg prøver. Det går som regel greit. Cato er mye flinkere enn meg der. Cathrine har også blitt skikkelig flink. hun forstår det meste som blir sagt, og kan stort sett svare for seg.

Cathrine har det bra på skolen om dagen. Hun synes det er helt greit å gå på skolen selv om Sondre ikke er der. Hun skal være der denne uka og neste uke, så tenkte vi at hun også skal få kose seg litt ekstra før vi skal hjem. På torsdag hadde hun med fotoapparatet sitt på skolen. det er moro og ta noen bilder som minne fra skolen her. Her er hun sammen med tre av jentene i klassen.

I dag har været vært ganske bra igjen, så etter vi hadde vært i byen og tatt oss litt lettvint lunsj/middag, tok vi en tur til "Muri". Det ligger et båtvrak på revet bak den ene av øyene der. Vi har pratet om det lenge at vi skulle vært å sett på det, men du vet. Når vi kjørte fra byen så vi at det var lavvann, så da kastet vi oss bortover. Vi må gå i vannet fra land og ut til øya, og fra øya til vraket, så det kan ikke være høyvann når man skal ha med kamera. Litt dumt å svømme med det i hånda liksom. Det gikk greit ut, men vi turte ikke bli lenge ute for vannet begynte å stige igjen. Når vi gikk inn igjen måtte Sondre svømme for da stod han ikke lenger med hodet over. Og det er jo flere av oss som ikke er så altfor lange så vi skulle ikke vært ute mye lenger før jeg også hadde måtte legge på svøm. Vi driver med så mye rart at. Skal ha med oss det som er å se her før vi drar vet dere.
God vinterferie til dere som er så heldige å ha det. Vi koser oss fortsatt med verdens lengste vinterferie her......he-he. Hadet bra alle sammen!

Soling og bading, og litt OL.

Hei på dere igjen. Enda en uke er over, nå er det bare seks uker til vi forlater vårt paradis, litt over sju til vi er hjemme. Jammen går et halvt år ganske fort. Mor begynner nok så smått å tenke at det skal bli greit å komme hjem, men Mari for eksempel er ikke på langt nær klar til å reise herfra. Hun storkoser seg med stranda og bading nesten hver dag.

På mandag var undertegnede på en tre timers spa-behandling. Det var julegave fra Cato. Jeg startet med en times body-skrubb, og fortsatte med halvannen times massasje med varme steiner. Det var godt å få renset bort noen døde hudceller, det blir noen av dem når en er mye i saltvann og sol. Massasjen var helt nydelig, litt spesielt med de varme steinene som hun plasserte rundt omkring på kroppen min, mens hun også brukte steiner til å massere med. Til slutt koste jeg meg med et glass champagne. Det var avslutningen på behandlingen. Kan man ha det bedre.......?

En ting som ikke har vært så greit er skolen med Sondre etter jul. Av en eller annen grunn har de som han har gått i klasse med snudd helt om etter jule-(sommer)ferien. Før jul trivdes han veldig bra, og fikset helt fint å være på skolen, men nå har det blitt en kjedelig opplevelse. Elevene har ropt ekle ting etter han, og hele tiden når han har prøvd å søke kontakt for å bli bedre kjent, har de løpt unna og funnet på noe annet. Inne i klasserommet pleide de og sitte to eller flere sammen. Sondre prøvde å sette seg sammen med noen av de han kjente best, men da flyttet de seg unna til et annet sted, så han ble sittende alene alle timene. Han selv sammen med Cathrine har prøvd å prate med rektor om dette, og vi har pratet med lærerinnen hans, men ingenting skjer. Det er ingen god følelse å være pappa og mamma når han begynner å gråte når vi spør hvordan han har hatt det på skolen om dagen. Vi har derfor valgt å ta Sondre ut av skolen her nede, så får vi heller jobbe litt hardere med norsk skolearbeid. Cato var med han bort for å gi beskjed om at han ikke kom tilbake, og leverte uniformen vi hadde fått låne. De pratet med rektor litt om hvorfor, men det var visst bare sånn det var. Hun beklaget ikke på noen måte, eller tilbød at de skulle prøve å få til en ordning. Det er nok en ganske annerledes barneoppdragelse her enn hjemme, og ungene omgås hverandre mye mer voldsomt enn hjemme. De voksne her er nok også litt "gammeldagse", så elevene har ikke mye de skal ha sagt, når han har sagt i fra så har det ikke blitt gjort noe med det. Men, men, forhåpentligvis har han lært noe av dette også, og før jul gjorde han seg mange nyttige erfaringer. Cathrine ser ut til å bare trives bedre og bedre på skolen, så hun fortsetter tre dager i uka som før. Hun har fått god kontakt med flere av jentene i klassen, men det er spesielt ei som hun er mye sammen med. De har drevet å vekslet adresser, og msn-adresser og diverse. Det hadde vært artig om de hadde klart å holde litt kontakt når vi kom hjem også. Det er skikkelig bra engelsktrening.

Ellers denne uka har det blitt litt OL på oss, selv om vi er på andre sida. De fins jo ikke interesserte i vinteridrett her selvfølgelig, men det er en sportspub på andre sida av øya som får inn noen kanaler som sender vinter-OL. Det er bare det som går sent på kvelden hjemme vi har muligheten til å få med oss, på grunn av tidsforskjellen. Så eieren av denne puben har åpnet en time tidligere enn vanlig denne uka så vi har fått komme å se. Litt spesielt er det å sitte i shorts å se på ski, og den ene kanalen heter "Fiji one", så det er palmer og diverse i reklamepausa. Cato har vært alle dagene bortsett fra fredag, han har sett langrenn og skiskyting. Det er flaks at vi har bilen til Grete nå i disse OL-tider. Da er det lett og komme seg bortover.

Etter at syklonen raserte Aitutaki har det vært mye fokus på å hjelpe dem. En dag var det en lastebil med full planen med folk som kjørte rundt med musikk og høytaler hvor de ropte etter støtte til Aitutaki, mens noen løp ved siden av med bøsser. På butikken kan du kjøpe matvarer å legge i en kurv som blir sendt over til Aitutaki, og på markedet denne lørdagen var det laget istand masse ekstra. Det var gjeste-dansere, sangere og de solgte forskjellige ting som de hadde fått sponset fra butikken, og de hadde lykkehjul. Folk er veldig flinke til å støtte opp om "hverandre" på slike ting her. Aitutaki er jo også en av Cook-øyene, så de føler nok at de støtter sine egne. Aitutaki er en av de øyene som bidrar mest økonomisk, så de er veldig opptatt av at de må få tingene igang igjen der ute så fort som mulig.

Denne uka har det vært et helt fantastisk vær igjen. Det er fort vekk 30 grader i skyggen, og like mye i vannet. Det har blitt endel stranda og bading denne uka. Det er mer behagelig der nede når det er så varmt, og så er det endel mygg her oppe ved huset, det er det ikke på stranda. Det er to forskjellige mygg her, dagbitende, og kveldsbitende. Den dagbitende bringer med seg noe som heter Denguefeber, men heldigvis har vi ikke hørt om noen utbrudd av dette på øya enda. Vi smører oss inn med en blanding av Dettol og babyolje, og krysser fingrene. Denne blandingen er nokså harmløs i forhold til annen mygg-gift. Dettol er jo antiseptisk veske som renser bort, eller hindrer bakterier i sår, så dette er jo som balsam for huden i stedet for disse andre myggmidlene en får kjøpt.

På tirsdag var vi borte ved noe som heter "Fruits of Rarotonga" og snorklet alle sammen. Vi var ute i to timer, og så massevis med nydelig fisk i alle regnbuens farger. Der er det litt dypere vann enn her nede ved oss, så det er litt større fisk, og større stimer med fisk. Vi prøvde å ta noen bilder med et billig undervannskamera, men det var ikke vellykket desverre. Det er helt uvirkelig å ligge i vannet med all denne fisken, der borte er det noen som er ganske nærgående også, så de passerer plutselig rett foran ansiktet ditt. Her ser dere familien snorkel..... -minus fotografen.........

Et par solnedganger har vi også fått med oss. Vi drev å tullet litt på stranda den ene dagen, og tok litt diverse med bilder. Her kommer noen fine av ungene i kveldssola.

I dag har vi bodd ved vannet som vi ofte gjør på søndager. Før lunsj var vi her på "vår" strand. Badet, badet og badet. Gravde i sanda og solte oss. Etterpå kjørte vi til "Blackrock" og badet enda litt mer. Her er det steiner som ungene kan hoppe fra og det er litt annerledes enn her nede. De synes det er artig med litt annet innimellom. Mari har blitt en raser i vannet, så nå hoppet hun også fra steinene.

På samme turen ruslet vi et stykke på stranda for å se etter fine skjell. Ungene blir aldri lei av å plukke, så det må til en drastisk sortering før vi skal hjem, ellers kommer vi til å få overvekt på flyet på grunn av alle skjellene. Det er deilig å rusle på stranda sånn, sola steiker i ryggen helt til den forsvinner ned i havet. På dette bildet er klokka litt over seks. Sola går ned litt tidligere nå igjen, så den blir borte litt over sju. Når vi kom i oktober var solnedgangen før halv sju, rundt juletider var den ikke før halv åtte, men nå blir det tidligere og tidligere igjen. Det går mot vinter igjen her nå...... Men ikke før vi reiser hjem da......
På tide å legge seg nå, ny dag venter i morgen med nye inntrykk vi må lagre på "harddisken" resten av livet....... Hadet bra til vi blogges igjen.........

Vel overstått fastelavn, morsdag og valentine's day!

Puh....... nå er jeg så mett at jeg nesten ikke orker løfte fingrene opp på tastaturet. Cato og jeg har vært ute og spist en treretters helt alene. Vi valgte en plass som heter "Waterline", og som navnet sier ligger den helt nede på stranda. En flott plass med hyggelige mennesker. Vi spiste rekecoctail til forrett, det var ikke helt det samme som hjemme, men godt var det.

Til hovedrett spiste vi grillet sverdfisk med kokoskrem og urtesaus, det var skikkelig godt. Etter hovedretten var vi sånn passe mette, så vi tenkte at vi klarte en dessert. Brownies med iskrem, men da ble det for mye. Vi ble helt stappa, ikke engang jeg som er en skikkelig dessert-kjerring klarte å spise opp all kaka. Vi koste oss veldig, det var en trivelig avkobling. Ungene hadde det kos hjemme med pommesfrites og pølser, film og godteri.

Denne uka har vi også kost oss på stranda. Det er ikke så mye vind lenger, så det er roligere i lagunen. Da kan vi snorkle og kose oss uten at det kommer bølger oppi snorkelen. Vi var ute og snorklet litt i går alle fem, vi så masse fine fisker, til og med en "Lion- fish". Den har mange "tråder" ut fra kroppen, så den ser nesten ut som en slags stjerne når den svømmer. Sondre og Mari svømte inn igjen litt før oss andre for de ble litt kalde etterhvert. Da fikk Cato øye på en blekksprut oppi en korall. Han brukte snorkelen til Cathrine og pirke på den med, og da saug den seg fast på den, men han klarte ikke å dra den ut av hullet. Cato gav seg ikke, så etterhvert ble blekkspruten så irritert at den sendte ut en sky med blekk i vannet for å fortelle at nå er det nok. Cato syntes dette var stilig, så han terget den enda litt til, da ble den så lei at den svømte ut av hullet og under korallen på andre siden. Det var skikkelig artig å se på.

Vi har også vært på stranda i dag, men da har vi gått litt til og fra. Har bakt boller innimellom badinga, som seg hør og bør på fastelavenssøndag. Lunsjen i dag ble derfor ferske boller med krem. Mmmmmmm....... Sondre fikk et litt ublidt møte med den ene bollen sin takket være pappa......

Ellers har det denne uka vært syklonvarsel igjen. Syklonen "Pat" kom nordfra og hadde stø kurs rett hitover. På sin vei feide den over en annen øy som heter Aitutaki, natt til onsdag. Der ble det erklært som katastrofeområde på torsdag. Omtrent alt som er der er ødelagt. Skadeomfanget er foreløpig taksert til 10 millioner NZdollar (40 millioner NOK). Omtrent 90% av all bebyggelse er skadet, mer eller mindre. Den hadde fremdeles kurs hitover, men gikk i oppløsning før den rakk så langt. Flaks igjen. På grunn av syklonvarselet, og usikkerheten om når den ville komme var det bare halv dag på skolen her på onsdag, og midt på dagen var alt av butikker stengt og skalket igjen med lemmer i påvente av uværet. De har respekt for disse syklonene her, de tar ingen sjanser. Sist denne øya ble truffet var i 2005. Da ble mye ødelagt, og de hadde bl.a. ikke bananer og papaya på over et år, for alle plantene var blåst overende.

Vi synes det var veldig kjedelig at Aitutaki ble så ødelagt. Vi hadde planer om å reise dit, men hadde tenkt å ta det sent i oppholdet her for å ha noe å se fram til. Nå angrer vi oss for at vi ikke har tatt det før, og er ikke helt sikre på om vi vil bruke så mye penger på å dra til en plass som er helt ruinert av uværet. Vi får høre med en turoperatør her når det får gått litt tid, så får vi se da vøttø......

Grete har også fått merke uværet litt indirekte. Hun dro jo med båten til Palmerston for to uker siden, og skulle angivelig vært tilbake her i løpet av helgen. Derimot ringte hun oss på fredag og fortalte at båten hadde blitt liggende drivende lenger enn planlagt på turen fra Palmerston og til Pukapuka på grunn av dårlig vær, så den var i ferd med å gå tom for drivstoff og hadde satt kursen rett mot Rarotonga, uten å stoppe innom Palmerston. Så der sitter hun, og kommer ikke hjem. Det er kun denne båten som går mellom her og Palmerston, så nå må hun vente der til neste tur. Og når den bare går tre til seks ganger i året, kan hun tenkes å måtte vente en stund før hun kommer seg hjem. Ikke hadde hun mat heller. Hun hadde tatt med seg endel så det skulle rekke til to uker, men nå er det jo brukt opp. Folk der er over her en gang i blant og kjøper inn litt, men ellers lever de på fisk og kokosnøtter. Det finnes ikke butikk der. Hun var lettere fortvilet, men hva hjelper vel det. I verste fall rekker hun ikke å komme hjem så vi får sagt hadet før vi drar i begynnelsen av april. Nå kan dere tro at jeg er enda mer happy for at vi ikke bestemte oss for å bli med den båten. Det som er bra er at vi jo leide bilen til Grete de to ukene hun var på tur, så nå får vi bare beholde den til samme prisen så lenge hun er borte.

Mens jeg har skrevet blogg nå så har det travet rundt en fire fem gekkoer på veggene her, og jeg er like rolig........ehhhh....... De er riktignok ikke så store, men......-og så har jeg hindret en kakkerlakk i å komme inn fra verandaen. Tror vi skal ta kvelden nå, så får husdyrene være i fred. Og jeg..... har i hverfall ikke sett noen på soverommet ennå.........

Hadet bra til vi er tilbake, ikke bli helt firkantet i øya av all OL-tittingen. Vi går nok glipp av det meste, for her går det nokså tidlig på morran. Det er en pub som sender noe på storskjerm, men de åpner ikke før tolv,og da er det meste av skiøvelsene allerede over. Men vi overlever nok dette også. Har jo ikke sett ett minutt med tv, bortsett fra de filmene vi hadde med oss, siden vi dro. Det er faktisk mulig.......

Hipp, hipp hurra....

.......da var vi der igjen. I dag har vi hatt en deilig dag på stranda igjen. Nå var vinden nesten helt borte og vannet kommet opp i 27 grader igjen. Det er fortsatt ganske store bølger utenfor revet, så det har kommet over noen fine dønninger som er morsomme å leke i. Sondre har ligget ute i vannet på et lite "surfebrett" som han arvet av Jeger fra Kristiansand. Det var skikkelig artig i dag når det var litt liv i lagunen. Siste par ukene har det ikke vært mye strandliv på oss. Det har vært mye overskyet vær, nesten ikke noe regn, men litt kjøligere enn "vanlig". Det har bare ligget på rundt 26 grader, og det har blåst ganske mye som følge av noen sykloner som har fartet rundt ute i stillehavet. Ingen av disse har ennå funnet det for godt å komme innom her heldigvis. Vanntemperaturen her har vært lavere enn for eksempel rundt Tahiti, og syklonene trekker visst mot der det er varmest vann. Tahiti ble truffet skikkelig av en på torsdag. Det er godt at det ikke var her.

Høydepunktene denne uken har vært bursdagene til Mari og Cathrine. På dagen til Mari hadde vi bakt boller mens de to store var på skolen. Det var hemmeligheten vår. Senere på dagen hadde Mari bestemt at vi skulle spise lunsj på "Saltwater café". Hun elsker å gå dit å spise "bowl of fries". Vi fortalte at Mari hadde bursdag, og at det var hennes valg å gå dit. Da vanket det både sjokoladekake med is, og et hyggelig kort med bursdagshilsen fra de som jobber der til Mari. Hun koste seg storveis og sa: "thank you", når hun fikk servert kaken.

Vi andre koste oss også. Det er veldig god mat der, og veldig hyggelige mennesker som driver stedet. Bollene vi bakte ble kveldskos denne dagen.

Cathrine fikk også bestemme litt på sin dag. Først var vi på markedet som vi pleier på lørdager. Etterpå var vi etter Cathrine's ønske på "Rarotongan resort", hvor vi spiste lunsj og ungene koste seg i bassenget. Det ble en koselig dag det også, og burdagsbarnet som jo har blitt tenåring var fornøyd.

På mandag var Cato innom "dykker-shappa" for å høre om det var muligheter for dykking. Det har vært flere dager hvor de ikke har vært ute fordi det har vært litt for røff sjø. De satte han opp morgenen etter, og jammen ble det såpass rolig at de kom seg ut. Det ble to dykk denne gangen på rundt en halv time hver. De hadde sett endel fisk, men ingenting stort, eller spesielt. Kanskje neste gang? Han ser i hvertfall fornøyd ut etter å ha bestilt dykkingen. Og legg merke til fottøyet, til og med han går rundt og loffer i "tå-sandaler". Det hadde ikke jeg trodd......

Cathrine og Sondre har kommet godt i gang med skolen igjen. De er tøffe og står på, men det er litt "sekt" igjen nå i starten med nye lærere og forholde seg til igjen. Det er jo slik her som hjemme at en del av staben byttes ut når et nytt skoleår starter. Ikke alle er like forståelsesfulle. Men vi krummer ryggen, og tror det går bra.

Denne uken har vi også vært borte ved flyplassen og sett på når et fly kommer inn for landing. Det er rene turistatraksjonen her på øya det. Veien er bygget opp liksom rundt kanten på flyplassen. Det er mur-gjerde på veien, og utenfor der er det havet. Vi stod på veien rett under der flyene kommer inn. Det er ganske skummelt for det ser ut som om du får hele kolossen i hodet. Vi har vært og sett på en gang før, men da var det på dagtid. Det var ekkelt nok i seg selv. Nå var det kvelden og mørkt, så vi så bare lysene som kom nærmere og nærmere, helt til det var rett over oss. Flyene kommer ganske lavt inn over veien for det er ikke lenger enn kanskje 100-150 meter til de har hjulene på bakken fra der vi står. Moro! Ungene synes det er kjempespennende med de store flyene som kommer rett over hodet vårt.

Det er nå litt over ni uker til vi er hjemme. Åtte uker til vi drar fra øya. Ingen er klare for å reise hjem ennå, men jeg tenker at når tiden nærmer seg er det helt greit. Ingen av ungene har nevnt et ord så langt om at de vil hjem, men Cathrine kjente litt på at hun savnet mange hjemme når hun "pratet" med over halve klassen sin på MSN på fredag. Det er rart med det, når det blir så lenge. Hun har nevnt det et par ganger i helgen at hun savner de hjemme, men hun vil ikke hjem heller da....

Vi har det veldig fint her, og trives som bare det. MEN....... den forb....... "møvvar'n". Det er maur oppi alt som er. Det er strengt forbudt å legge igjen noe som er spiselig rundt omkring, eller søle/smule utover. Det er tjukt med maur etter kun kort tid. De er bittesmå, men veldig mange..... Alt som er av slikkeri, kaker, sukker o.l MÅ lagres i kjøleskapet. Det er eneste plassen den ikke kommer inn. Inne er det bare de bittesmå, men ute er det noen litt større, som også biter noe helt JÆ......... Det skal bare til en liten brødsmule eller en dråpe juice, så er hele slekta på plass. Det finnes heldigvis noe slags kritt her som er ganske effektivt. Vi streker rundt søpla, ned på golvet og oppover veggen. Da er det fritt for maur innenfor "gjerdet". Vi streker rundt bordbeina og rundt kjøkkenbenken. Da er det i hverfall ikke så mange som drister seg over. Dette krittet virker også på kakkerlakker, som vi har hatt et par tilfeller av i dusjen. Når de får krabbet en liten tur over krittet er det ikke lenge før de ligger på ryggen. Her kan dere se hvordan det ser ut ute på verandaen dersom vi søler f.eks. kokosmelk.......

Dere får kose dere videre i snø og kuldegrader, så skal vi sende oppover en porsjon sol og varme til dere. Hold ut...... det kommer varmere, lysere tider snart!