AITUTAKI.....

Hei igjen, da var vi tilbake fra påskeferien...... En liten ferie i ferien var ikke dumt. Vi var oppe ganske tidlig på lørdag, tok bussen til flyplassen, og var klare for dagens flytur til Aitutaki. Det går faktisk omtrent tre fly dit hver dag, tro det eller ei. Flyet var en "Saab 340". Ikke store greiene, men den største maskinen som går til Aitutaki.

Det er elleve seterader, og radene består av tre seter. To på ene siden av midtgangen, og et på andre. På veien til var flyet fullt, men tilbake var vi bare rundt 20 stk. Vi prøvde å ta noen bilder ned fra flyet, men det er ikke så lett å få med alt. Ruteflyene velger liksom ikke "veien" sin slik at vi ser best mulig. Men vi fikk med litt over halve Rarotonga før vi la over for mye andre veien.

Øya "vår" er ikke så store greiene som dere ser. Den lange "streken" på bildet er flystripa. Da vi kom over Aitutaki var det enda vanskeligere å få tatt noen fine bilder, men vi fikk med oss noen av øyene ute i lagunen, bl.a. "One foot Island" (som egentlig heter Tapuaetai).

Den lille "dotten" i midten som ser ut som en fot, er "One foot Island". Aitutaki er mindre enn Rarotonga, men de har en mye større lagune. Det sies at det er verdens største lagune. Det er mye mindre folk som bor på Aitutaki, veldig lite biler og scootere. Det var veldig stille der. Ikke veldig mye å ta seg til bortsett fra strandliv og lagunecruise. Huset vi hadde leid var veldig fint. God plass, og rent overalt. Vi ble ønsket velkommen av hun som eier husene når vi kom. Hun presenterte seg bare som "Mama". En vanvittig sprek dame som fyller 84 dette året. Hun pleide alltid å ha masse frukt til de som leide der, men nå hadde hun desverre ikke noe. Noe hun var veldig lei seg for. Syklonen i februar hadde ødelagt alle frukttrærne og bananpalmene hennes.

Vi hadde tenkt å leie sykler når vi kom dit, siden øya ikke er så stor. Men det viste seg at det var dyrere å leie fire sykler enn å leie en bil, så da gjorde vi heller det. Av en "nordmann", Rino Jonassen, som har vært med på "Tore på sporet" for lenge siden. Den dagen vi kom kjørte vi så og si det som var av veier på øya. På ene enden var veien bare som en kjerreveg, så det var et par ganger det slo oppunder bilen, men vi måtte jo se hele øya når vi først var der. Det var med litt blandede følelser vi kjørte rundt og så. Syklonen har ødelagt mange hjem, og palmene pekte alle i samme retning, uten blader på ene siden. Mange av husene var nok ikke bygget for å tåle en syklon, men det er jo noen som har mistet hjemmet sitt for det. Noen steder sto husene uten tak, og folkene bodde i store telt utenfor imens. Andre steder var hele huset slettet med jorden.

Huset vi hadde leid var utstyrt for selvhusholdning, men bare for et par dager gadd vi ikke styre med å handle inn masse forskjellig. Vi spiste ute på forskjellige steder. Skjønt det var jo ikke bare å velge og vrake, for det fantes ikke så altfor mange plasser. Men vi fikk oss mat. Frokosten spiste vi på et sted som het "Koru café". Der var det veldig hyggelige mennesker, og veldig god mat. Ungene fikk pannekaker til frokost, så de var bare fornøyd.

Den andre dagen dro vi ut til en odde på andre siden av flyplassen. Der badet vi og koste oss det meste av dagen. Det var litt dypere vann der, og ingen koraller, så det var ypperlig for bading. Vi fant til og med en havfrue som hadde strandet der..... (uuups, jeg glemte å snu bildet)

Siste dagen ble høydepunktet på turen. Vi skulle ikke reise tilbake før sju om kvelden, så vi var med på et lagunecruise hele dagen. De kom å hentet oss litt før ti på morran, så kjørte vi båt ut fra den odden vi var på dagen før. Vi kjørte utover i lagunen langs med alle de små øyene som ligger ut mot revet på motsatt side av Aitutaki. De fire karene som arrangerte turen sang og spilte mens vi kjørte utover, skikkelig koselig. Hovedmålet på turen var "One foot Island", men før vi kom dit stoppet vi på en sandbanke midt i lagunen hvor vi badet og koste oss en stund. Det kan man vel kalle himmerike på jorden..... Bedre kan man nesten ikke ha det tror jeg......

Her ser dere sandbanken foran og "One foot Island" i bakgrunnen.

Før vi dro inn til hovedmålet stoppet vi opp for å snorkle litt ute ved noen koraller. Der var det en del fisk, men det meste hadde vi sett her på Rarotonga. Uansett er det fint å ligge å se på det store akvariet. Vi fikk også se et veldig stort kamskjell som lukket og åpnet seg, det var moro. Etter snorklingen bar det inn til "One foot Island" for lunsj og mere kos. Vi fikk grillet tunfisk med masse godt tilbehør, kjempegodt! Vi hadde et par timer til rådighet her ute, så når vi var ferdige med å spise fikk vi stempel i passene våre, og sendte et par postkort hjem. Her ute finnes nemlig verdens minse postkontor.

Vi ruslet også en tur rundt hele denne lille øya, og Sondre og Cato snorklet en liten tur til før båten gikk tilbake til Aitutaki igjen. Når vi skulle dra begynte det og regne litt, men da hadde vi hatt strålende sol hele dagen, så det var bare forfriskende. Karene fortsatte å synge å spille helt til vi var ved veis ende. Det er ordentelige trivelige folk her nede, alltid blide.

Etter en dusj og litt avslapping ved huset "vårt", var det tid for flyturen tilbake til Rarotonga. Vel fornøyde alle mann. Aitutaki var veldig anderledes enn Rarotonga. Vi fant ut at vi likte Rarotonga best, men det er veldig artig å ha vært der ute og sett. Det er litt vanskelig å forestille seg livet til de som lever i et sånt bittelite samfunn. Hva er det de egentlig bruker dagene på.....? Men de trives med å ha det sånn, lever livet, stresser overhodet ingenting, og tar dagene som de kommer.

I dag har vi vært på squash igjen (i dag slo jeg Cato....), og vi har vært og snorklet en tur et sted vi ikke har prøvd før. Det var fint, vi så også noen kamskjell der, det her vi faktisk ikke sett her før. De ser ut som disse, men dette bildet er tatt på et lite "forskningssenter" på Aitutaki hvor de "avler" slike.

Nå er jeg ikke sikker på om det kommer flere blogger fra Rarotonga, kanskje, vi får se....... Internettet vårt går ut mars bare så da må vi kjøpe et kort i tilfelle, om vi skal bruke nettet mer. Det kommer iallefall noen ord fra New Zealand når vi kommer dit. Nå får vi til å sortere og pakke litt. Spennende å se om vi klarer å få plass til alt hjem. Utrolig hva man klarer å samle sammen på et halvt år. Det blir rart nå og bryte opp fra denne utrolig nydelige plassen, men det skal bli godt å komme hjem til sitt eget også. Gleder oss nå til å treffe og prate med alle kjente og kjære der hjemme.

Hjelp, nå er det snart over.....

Jada, jeg vet at det ikke er mandag, men vi skal ut på en aldri så liten ferie i ferien. Påskeferie liksom. Vi drar til Aitutaki i morgen formiddag, og er tilbake mandag kveld. Heldigvis ble det tur på oss. Vi har vært veldig usikre på om vi skulle reise siden øya der ble så ødelagt av syklonen "Pat" i begynnelsen av februar. Vi lurte litt på om de kanskje ville "være i fred" med oppryddingsarbeidet, men samtidig tenkte vi at de sikkert trengte pengene vi legger igjen der. Denne øya lever i all hovedsak av turisme, så de var veldig interesserte i at turistene kom tilbake så fort som mulig. I tillegg til at det ble så mye ødeleggelser der har mange ikke hatt noe å gjøre, og dermed ingen inntekt heller. Dette er jo veldig tragisk for dem, så nå reiser vi over der et par dager, og støtter dem litt på denne fronten. Det har visstnok begynt å bli grønt der igjen, og de har ryddet opp alle "løse deler" rundt omkring. Så nå gleder vi oss alle sammen til turen. Det hadde vært kjedelig å reise hjem uten å ha vært på Aitutaki. Det har jo hele tiden vært planen, helt siden vi reiste hjemmefra at vi skulle ut dit en tur.

Denne uka har det ikke skjedd så mye.... Vi er tilbake til busslivet, Grete kom endelig hjem fra Palmerston på tirsdag. Og da er jo ikke bilen tilgjengelig lenger. Men det er koselig å kjøre buss her, det er langt i fra det å kjøre buss i Norge. Mange hyggelige mennesker som er med bussen, og veldig trivelige bussjåfører. Alt er liksom i litt mindre målestokk her enn hjemme. Grete var veldig fornøyd med å være tilbake til Rarotonga. Borte bra, men hjemme best. Hun ble borte i litt over sju uker, planen var to. Men hun hadde hatt det bra da, og hadde tatt over sekshundre bilder som vi har sett. Det er et helt unikt lite samfunn der ute. Bare 63 innbyggere, hvorav ca. halvparten er unger. Det er bare tretten hus der ute. Ganske rart å forestille seg hvordan de lever der ute når en ikke har vært der.

"Squashinga" går sin gang. Jeg er litt stolt da, for jeg holder følge med Cato. Vi er stort sett helt jevnt på poeng hele tiden. Men jeg løper sikkert dobbelt så mange skritt som han. Han har jo dobbelt så lange bein, og mye lenger armer enn meg, så egentlig burde det vært rått parti i hans favør. Ungene er med til byen noen ganger, da rusler de i byen og kjøper seg is og smoothie. Sondre og Mari er veldig glad i fruktsmoothie.

Vi driver fortsatt med litt bading og kosestunder på stranda. Noen kvelder når det er som varmest er det godt å rusle ned på stranda å sitte der litt. Det er litt svalere der enn oppe ved huset, ikke er det mygg heller. Ungene koser seg når de kan bade gjennom solnedgangen og inn i "mørten". Det er litt spesielt å bade når det blir mørkt. Og fortsatt driver vi å tar bilder av diverse solnedganger. Det er forskjellig fra dag til dag. Mange forskjellige farger og mønstre på himmelen. Det er ikke hverdagskost hjemme, så vi må bare ta mange bilder av det. Her er tre forskjellige solnedganger. Fint, ikke sant?



Jeg får avslutte her for denne gangen. Grete kommer snart på taco.......mmmmmm......... Og så må vi jo pakke snorkleutstyret og badebuksa til turen i morra. Kommer tilbake med ny blogg så fort vi er tilbake fra Aitutaki. Deretter blir det litt dan og van utover til vi er hjemme igjen. Det ser ut til at det ikke blir noe særlig system på blogginga nå på slutten, men skal prøve å få lagt inn litt fra de forskjellige plassene vi er på. God helg..... og GOD PÅSKE til dere alle sammen!!

Ja, se der ja. Der var vi igjen. Denne uka startet med at Cato var og dykket på mandag morgen. Han var mer fornøyd denne gangen enn forrige gang. Nå hadde de vært og dykket på et båtvrak han ikke hadde sett før, og de hadde matet fisken til dykkerklubben. Det er en "Trigger-fish" som har holdt til på samme stedet i over 20 år. Når de dykker der hvor den bor har de med seg kniv ned, finner en kråkebolle som de slår av piggene på og mater den med. Da er den så rolig at Cato har klappet den på siden. Morsomt... Men høydepunktet denne gangen var likevel en stor havskilpadde som Cato var bare ca. en meter unna. Den lå rolig litt, svømte opp til overflaten en tur, og kom tilbake og la seg til på bunnen igjen. Så denne gangen var det en blid kar som kom tilbake.

Vi har "sqashet" to ganger den her uka også. Jeg trodde ikke det gikk an å bli så svett jeg. Cato spiller uten t-skjorte, og når han satte seg for å ta en aldri så liten pust i bakken, hadde han vanndam i navlen. Jeg bruker t-skjorte, ellers hadde det blitt oversvømmelse i hallen...... Kan ikke ta noen sjanser her...... Det er utrolig hvor fort man svetter i dette klimaet her. Luftfuktighet som ligger på rundt 80-90%, og 30 varmegrader i skyggen gjør susen skal jeg si dere.

På tirsdag kveld var vi på "Rarotongan resort" på "island night". Dette er kvelder hvor det først blir servert mat, før det er show med tradisjonell "øydans". Det er slike kvelder rundt omkring på forskjellige plasser flere ganger i uka. Grunnen til at vi valgte akkurat her var at det skulle være "fire-dance" i tillegg til den vanlige dansen. Spesielt Sondre har vært veldig giret på at det måtte være "island-night" med "fire-dance". Det var grillmat med mye godt tilbehør, og mye dessert. Det var veldig god mat. Vi spiste mest grillet fisk, det er alltid en banker her. Showet etterpå var veldig fint, men ganske kort. Det var fort slutt liksom. "Fire-dance'n" var fint å se på. Den flinkeste av dem alle var en gutt på bare 11 år, som kunne sine saker. Når de satt sånn på huk og snurret på "stengene" sprutet brennstoffet ned på bakken så det brant på sanda.

Vi har også brukt noen timer på stranda denne uken. De siste ukene nå har det vært helt nydelig vær. Varmt som bare det, men det gjør ikke noe, for nå skal vi jo snart hjem til kalde nord. Nå står høsten for tur her, skjønt det er jo ikke så stor forskjell på årstidene her som hjemme. Men noe som visst følger med når det er høst og vår her, og kombinert med nymåne, er at det plutselig blir veldig mye vann inne i lagunen, og dermed også bølger hvis det er urolig utenfor revet. På tisdag kveld hørte vi at det buldret godt uti der, og gikk ned på stranda for å titte. Da slo bølgene godt innpå stranda. På formiddagen på onsdag, når det også var høyvann, fant vi ut at Cathrine og Sondre kunne ta skolearbeidet på ettermiddagen, så kunne vi "leke" litt i bølgene nå mens de var der. Bare to-tre dager før var det bare vann opp til lårene , men nå var det vannvittig mye vann og bølger. Tror nesten ikke det har vært så høyt siden vi kom. Gutta fant ut at det var litt kjedelig å bare ligge å flyte i bølgene, så de tok hver sin kano, og skulle "surfe" innover mot land. Cato satte for sikkerhets skyld Mari foran seg i sin kano, og jada, de dro på tvers rett inn i noe kratt på den ene sida av stranda. De "vælva" inn i buska, og neste bølge dro Mari under vann. Det hele så mer dramatisk ut enn det var. "Jeg holdt meg i buska jeg mamma, så det var ikke farlig. Jeg ble ikke redd." sa Mari etterpå. Men i følge Cato hadde de begge to vært litt stramme i maska, til han fikk kontroll på hvor Mari var. Sondre fikset denne bølgen, og fløt perfekt rett opp på land. Ingen ble skremt av en liten velt, så ut igjen med seg. Cato og Mari dro litt lenger utpå, mens Sondre snudde litt før. Kanskje ble det for tidlig...... Han kom nemlig på tvers oppover stranda, og rullet overende. Neste bølge som var nesten enda større kom veldig brått på, dro kanoen over gutten, og dro han i sanda enda lenger opp på land. Resultatet ble skrubb i panna, på kjakan og på haka. I tillegg noen små rip på kneet, brystet og ryggen. Sand hadde han også overalt, inni øra, inni nesa og full buksa. Nå ble kanoene lagt i ro langt oppe ved strandhusene. De fant heldigvis ut at de ikke trengte leke tøffinger lenger. Men man må jo prøve alt:)

Dagen etter var vannet forsvunnet som dugg for solen. Lagunen var stille og rolig igjen. På fredag var det så stille og lavt at vi matet fiskene ved den korallen som er nesten inne ved land. Vi kunne stå å se alle fisken uten problemer, tok noen fine bilder også med vanlig kamera, ovenfra og ned i vannet. Ungene synes det er artig når fiskene kommer å spiser brødskiver fra hendene dems. Det er noen fisker som "bor" fast ved denne korallen, men det er ikke lenge de skal stå der med brød før det dukker opp flere som har lyst til å smake.

Lørdag var vi ikke på markedet, tror det er tredje gangen eller noe siden vi kom. Det er koselig å gå der å titte, så de to siste lørdagene blir det nok marked. Ungene synes også det er trivelig å tusle der, kjøpe en is eller smoothie, og se på dansinga.

I dag har Cato og ungene vært spreke og gått over øya. Vi har gjort det en gang før, men de hadde lyst til å ta en tur til. Forrige gang badet vi ikke i øyas eneste "foss", så det hadde de planlagt at de skulle i dag. Men når de kom så langt var det ikke vann i "fossen". Det er liksom den våte årstiden nå, så normalt skulle det vært mye vann der, men den våte sesongen i år har vært usedvanlig tørr. De hadde ellers hatt en kjempefin tur. Det er ganske mange kilometer, men ingen sure miner hos noen. De stoppet mange ganger for å drikke vann, det er superviktig i denne varmen her. Vi har heldigvis fått til gode rutiner på drikking hos alle mann. Det går med rundt 50 liter vann i uka, og det er bare drikkevann. Bading ble det også på turen, de tok det når de kom ned til lagunen igjen.

Det er mye fint å se på på denne turen. Fantastisk utsikt utover lagunen og havet. Og det er mye rart naturen klarer å lage av seg selv. Denne steinen kalte guttene i klassen til Sondre for "Ding-dong-mountain" når han gikk der med klassen.

Morsan fikk tilbud om en dag alene hjemme, og takket og bukket for det. Men som vanlig finner jeg på masse "arbeid", istedenfor å kose meg. I dag vasket jeg badet, feide alle gulvene og tok av alle sengene og vasket sengetøyet. Bare tull vettu....., men nå er det gjort. Jeg fikk kjeft når Cato kom hjem også. Han syntes jeg skulle bruke tiden på meg selv, og ikke på huset, når jeg hadde muligheten. Men, men.....

Nå må jeg avslutte..... Kan ikke skuffe faste lesere som venter på lesestoff....... Hadet bra!!

Deilige sommer!

Det er ganske fantastisk med sommer som varer så lenge. Det skulle vært sånn i Norge hvert år. Det hadde vært saker det. Denne uken har vært veldig stille og rolig. Ingen store hendelser nå. Vi har brukt masse tid på stranda. Må jo benytte sjansen nå før det er for sent. Skal jo plutselig hjem snart. Dagene går bare fortere og fortere nå synes vi, men sånn er det vel når ting nærmer seg. Noen av oss er klare for hjemreisen, men ikke alle.

I dag har hele dagen gått med nede på stranda, så noen av oss er litt lettere rosa til kvelds. Skal ikke si hvem..... Skal si den sola tar skikkelig. Det har vært over tredve grader i skyggen hele uka. Så mot den hvite sanda skal det ikke mye til før en er svidd. Vi ruller rundt som grillpølser, men det hender det blir litt i meste laget. I hvertfall for meg som ikke tåler et kvarter i sola hjemme engang. Jeg har opplevd å flasse inne i/på øra og på øyelokka mens vi har vært her, men hadde trodd at jeg/vi skulle skifte ham mer enn vi har gjort. Vi har tilgode å bli skikkelig solbrent, så vi har nok vært flinke med smørningen. Så og si all solkremen vi hamstret med oss fra Norge er brukt opp, selv om det var flere liter.

Mari blir bare tøffere og tøffere i vannet. Hun ville en stund bade med dykkemaske for ikke å få vann i ansiktet, men nå er det ikke så nøye med den lenger. Hun svømmer under vann, står på henda i vannet og hopper fra skuldra til Cato..... uten dykkemaska. Hun er like mye under vann som over når vi er nede i lagunen om dagen. Hun bruker nesten ikke armringer lenger heller. Bare når det er høyt høyvann rundt fullmåne, for da er det nesten ikke så hun kan stå noen steder.

Nå når det ikke er måne er det veldig lavt vann enten det er høyvann eller lavvann, og da kan vi gå med vann opp til livet helt ut til revet. Men når det er fullmåne og litt bølger som slår over revet, er det så mye vann at Cato ikke får nesa over. Mari er veldig trygg i vannet, og skal stadig vise oss hvor langt vannet rekker når hun står "årntli". Det ser noen ganger morsomt ut når hun har vann akkurat til haka. Da blir halsen borte..... Og hun som ikke ville bli fotografert før, vil tas bilder av i alle situasjoner for tiden.

Cathrine har gjort unna siste uka på skolen her nede. Nå skal vi bare gjøre norsk skolearbeid til vi skal hjem. På skolen skulle elevene noen uker framover få litt innføring i padling, og Cathrine var så heldig å få være med på første turen på torsdag. Det ble en fin avslutning siste dagen på skolen. Hele klassen kjørte buss bortover til "Muri", og fikk være med og padle. Padling er en stor sport her, så det var morsomt for henne å få være med å prøve. Vi snek oss bortover for å se på dem (mot hennes vilje), og fikk tatt noen bilder av dem. Her sitter Cathrine bakerst nærmest.

Hun hadde tatt med seg kameraet sitt også. Så han læreren som passet på det mens hun padlet tok også noen bilder av henne.

På torsdagskvelden dro vi til et sted som heter "Castaway" og spiste pizza. Vi feiret at de to største hadde vært så modige å flinke på skolen her. Vi synes de begge to har vært skikkelig tøffe som har tatt utfordringen med å gå på en skole hvor de bare prater engelsk. Synes de har klart seg bra begge to. Det er ikke så lett å forstå allting, men de har ordnet opp stort sett på egenhånd hele tiden.

Ellers denne uka har Cato og jeg vært et par ganger på sqash igjen. Nå får vi til litt lengre ballvekslinger, og blir enda litt mer slitne. Godt å røre på kroppen litt etter fem måneder i slow motion. Trur dere vi har blitt late eller. Skjønner ikke åssen vi skal klare og omstille oss til en hverdag som går i hundre igjen, men det går vel det óg.

Vi er fortsatt så heldige at vi har bilen til Grete. Hun sitter fortsatt på Palmerston. Båten har ennå ikke vært ute igjen for å hente de som ble sittende fast der. Nå har hun vært borte i seks uker, planen var to. Men nå fikk vi mail fra henne denne uka, og da hadde de fått beskjed om at båten skulle komme og hente dem i løpet av neste uke. Så får vi se da hvor mye det er å stole på.

Hun dama i sjokoladebutikken som jeg skrev om tidligere har helt tydelig falt for våre barn. Hver gang ungene beveger seg inn i den butikken kommer de ut igjen med en diger klump med sjokolade (fudge), uten å betale. Vi var innom der for å kjøpe en gave for en tid tilbake, da fikk de med seg hver sin klump med forskjellig smak. Og når ungene var med til byen en dag vi spilte sqash, hadde de vært innom der. Og joda, tilbake kom de med en stor klump sjokolade. Nå tør vi snart ikke gå dit mer. Blir nesten litt flaut...... Men dama er kjempekoselig. Vi har tatt et morsomt bilde av ungene sammen med henne bak disken i butikken. Det var forøvrig hennes forslag å ta med ungene bak disken.

Det ble ikke den mest spennende bloggen denne gangen, men vi kan ikke gjøre like mye hele tiden. Må nyte litt skikkelig nå siste tiden. Kanskje skjer det noe mer neste uke. Vi får se da "vøttø"....... "TALAS......."

"Dancing King......"

Ja så var det allerede mars da dere. Tiden flyr.... Vi har blitt onkel og tante, og ungene har fått et nytt søskenbarn denne uken. Jeanette og Stig (søstera til Cato og samboeren) fikk en gutt natt til onsdag norsk tid. Det er moro, og vi gleder oss til å se han når vi kommer hjem.

Dette har vært en rolig uke. Vi har brukt masse tid på stranda. Været har igjen vist seg fra sin aller beste side, og det vet vi å sette pris på. Når det er skikkelig varmt er det deilig å ligge i skyggen på stranda, og bare lunte ned i vannet for en dukkert når en føler for det. Denne uka har det vært lite med skolearbeid på ungene også, siden det har vært vinterferie hjemme. Og i morgen starter Cathrine på sin siste skoleuke her nede. Hun gleder seg til å ha litt mer fritid, men samtidig er det rart å skilles fra de på skolen som hun har blitt ganske godt kjent med nå.

Cato og jeg har prøvd å spille sqash denne uka. Etter første timen på onsdag fant vi ut at det var ganske moro, og bra trim, så vi bestemte oss for å spille et par dager i uka frem til vi reiser. Det kostet bare $20 (litt over kr. 80,-) pr. pers. for en hel måned. Da kan vi spille så ofte vi vil, bare det er ledige timer. Vi spilte på fredag også, da forklarte hun som jobber der oss litt regler og diverse, så da ble det litt mer flyt i det. Vi gliser og svetter om kapp.

Cato har de siste to ukene også vært ute og jogget på morran. Han har stått opp med Cathrine mandag og torsdag, og så følger han henne et stykke på veien, og jogger en runde etterpå. Han avslutter med et bad i ro og fred. Skal jammen se at han blir sprek. Ser ut til at kneet også holder nogenlunde, så kanskje det blir fotball igjen når vi kommer hjem.....

I en stund har naboen her holdt på å lage en båt. Dette har Sondre vært veldig interessert i. Han har vært bak hos han og spurt om han snart er ferdig mange ganger. En dag kom han med et par "vedkubber" og en litt tynnere stokk. Og så hentet han båten sin, og sa at Cato og Sondre kunne lage maken av materialene de hadde fått. Og rett som det var så var guttene igang med båtbygging. De har hugget og spikket, og denne uken ble de montert, og satt seil på. Mari har også vært med og spikket småbåter av flisene som ble til overs. En regnponcho måtte bøte med livet for å bli seil på båtene. En dag kom Tau (naboen) ned på stranda med sin båt, da måtte Cato hente den som var helt ferdig, for da skulle de se hvilken som seilte best. De hadde valgt to forskjellige løsninger på seilet, Tau sin (den med svart seil) seilte best, men Cato sin var finest. Uavgjort.... Cato har døpt sin båt for "RA III", og har satt på norsk flagg på seilet. De har hatt litt tidsfordriv med denne båten en stund, og det er bra. Sondre har jobbet standhaftig med sin båt, og ble ferdig like etter pappa.

Fredag ettermiddag tok vi bussen til byen. Ungene var på kino. De så på "Alvin og gjengen" (den nye som kom nå). Mari var helt oppe i skyene. Hun hadde gledet seg i flere dager til at hun skulle få være med de to store på kino. Vi utstyrte dem med brus og potetgull, og så gikk vi på "Trader Jack's" og spiste middag. Vi hadde jo hele to timer for oss selv, så da tok vi en fiskemiddag. De har mye forskjellig sjømat, men ikke mye barnevennlig mat, så vi syntes det passet bra når de ikke var med. Vi koste oss med "Calemare med tartaresaus" (blekksprut) til forrett, og helgrillet flyndre til hovedrett. God mat! Artig å prøve litt annet når en har mulighet. Det var et aldeles nydelig vær, og en perfekt bordplassering, med en upåklagelig utsikt. Et par avslappende timer i fred og ro for oss selv.

Lørdag var det markedsdag igjen. Forrige lørdag ble det jo ikke noe marked, for da var jo alle evakuert. Ungene liker å dra på markedet og titte på forskjellig. Mari elsker å se på de som danser. Det er underholdning med musikk og "Islands dance" hver eneste lørdag. Vi har sett at noen ganger har danserne kommet ned av scenen og invitert med seg publikum til å danse, men vi har "sluppet unna" så langt. Denne gangen var det "young girls", de små jentene, som skulle ta med seg menn fra publikum. Cato gikk langt bakover for ikke å bli tatt med, men det var mange som ikke ville, så når den søte jenta kom bort til han og spurte hadde han ikke hjerte til å si nei. Han "kleiv" opp på scena og danset det han kunne. Han har jo sett på guttene danse mange ganger, og det var ingenting å si på innsatsen. Bare se selv....

I dag har vi vært på "rundtur". Det er en tur med Jeep, som kjører innerveien rundt øya, og opp på noen høyder rundt omkring. Vi kjørte noen veier som ikke er fremkommelige med vanlig bil, det hompet og husket, det syntes jo ungene var kjempestas. Turen tok tre og en halv time, og vi fikk mye info om forskjellige ting på veien. Han fortalte om det meste vi passerte, enten det var frukt og grønnsaker, eller bebyggelse og øya ellers. Vi har jo vært her så lenge nå, så det meste hadde vi sett før, men vi fikk kjørt denne åpne bilen, og fikk vite litt forskjellig som vi ikke visste fra før. På turen fikk vi også mye forskjellig frukt, papaya, vannmelon, guava, banan og mango. Det vi ikke spiste på turen fikk vi med hjem. Det var ingen andre som hadde bestilt tur hos denne mannen i dag, så vi hadde hele bilen for oss selv. Vi hadde bra utsikt fra noen av plassene vi stoppet.
Det er snart så turen vår går mot slutten nå. Noen hjemme begynner å savne oss veldig nå, og det er jo koselig å høre. Vi har ikke spesielt hjemlengsel, men det er rart med det når det begynner å nærme seg slutten. Særlig Cathrine savner nok venner og bekjente nå, så det er nok snart på tide å vende nesa nordover igjen. Vi sluker inn alt vi kan av sol og varme, og hele tilværelsen her nede, så vi kan leve lenge på det når vi kommer hjem.