.....tilbake til hverdagen....!!!

Ja, så var det hele over....... Landet på norsk jord tirsdag kveld (13.). Vi kom oss hjem i grevens tid, før askeskyen la seg over Norge og Europa. Når en først hadde startet på hjemturen, var det like greit å komme helt hjem.


Turen fra Hong Kong gikk like smertefritt som resten av turen vår. Ungene klaget ikke selv om vi hadde først 13 timer i fly, så to og en halv time venting i London, og så drøye to timer til i fly. De sov litt, så film og spilte litt. Og så var det jo matservering tre ganger på turen mellom Hong Kong og London, så tiden gikk ganske fort.


Når vi ankom Gardermoen måtte vi gå av flyet ute, brrrrr..... Det var en uvant luft, og så kaldt a gitt. Cato hadde lagt bort jakka i innsjekket bagasje, men måtte dra den fram igjen ganske fort. Når vi hadde fått bagasjen vår, og ruslet ut i ankomsthallen ble vi møtt av en hel gjeng med familie og venner som ønsket oss velkommen hjem med plakat og norske flagg. Det var skikkelig koselig, det falt et par tårer igjen da. Og mor hadde med nystekt vaffel med brunost.....nam......, det smakte godt.
De første dagene hjemme var vi nesten ikke ute, bare fyrte i ovnen. Broren til Cato, Are og kjæresten har jo bodd i huset vårt, så vi måtte begynne med å flytte på plass igjen endel saker som vi hadde ryddet bort. Deretter var det all bagasjen vi hadde med oss som måtte sorteres og ryddes inn på forskjellige plasser. Utrolig hvor mye rart vi hadde med oss. Det var ikke bare klær liksom. Men nå er jobben gjort, og vi har funnet oss godt til rette hjemme igjen. Her var jo alt som før, så det gikk greit å "lande" etter så lang tid borte.


De to store har kost seg med mye besøk den første uken, og er nå igang igjen på skolen. Mange som var glade for at de var tilbake. På fredag var Mari og jeg på besøk i barnehagen, da var hun litt sjenert med det samme, men det gikk fort over. Så på mandags morgen var det ikke noe problem å levere henne der. Og så var det onkel Are som hadde tidligvakt da, flaks...... Det ble myk start på henne, siden det har vært planleggingsdag i barnehagen i går og i dag. I går brukte hun dagen sammen med farmor, og i dag er hun hjemme, jeg har jo fridag på onsdag. På mandag var alle sammen i sving igjen, først skole, barnehage og jobb, så fotballtrening for både Cathrine, Sondre og Cato. Cathrine har treningskamp i dag, og skal på Gjelleråsencup til helga. Som dere skjønner er det back to basic her. Det er ikke mulig å holde igjen nå, når vi har vært i ro så lenge. Vi får bare henge med, og tenke tilbake på alle de deilige, avslappende stundene vi hadde på turen. Håper vi kan dra med oss litt av livsfilosofien der nede på fridager og helger. Det hadde vært et pluss. Vi får ta fram bilder og film, og mimre litt når vi synes at det blir litt hektisk.


Håper det blir sommer snart. Det er veldig uvant med så kaldt vær. Vi er jo ikke vant med å ha på så mye klær, det strammer og klemmer overalt. Vi har jo sett snø i lufta flere ganger siden vi kom hjem, og dag når vi stod opp var bakken hvit. På morran de siste dagene har det vært 6-7 minusgrader, så ungene og Cato har tatt fram stillongsen. Hadde ikke bestilt dette, men det er vanskelig å styre. Vintersnøen var i allefall borte når vi kom. Mari syntes det var topp med hvit bakke i dag, så hun smatt ut rett etter frokost for å lage snøball.


Like etter jeg tok dette bildet av Mari kom det skikkelig snøvær igjen, men det er heldigvis borte fra bakken nå.









Kort oppsummert, vi har hatt en uforglemmelig tur. Det er fortsatt mye som skal fordøyes og bearbeides. Og ikke minst fortelles og vises til alle kjente og kjære som er interessert. Vi kommer nok til å "jobbe" med denne opplevelsen lang tid framover, og vil vel aldri kunne glemme hvor fint vi hadde det.


Dette blir nok siste bloggen fra oss. Nå er vi tilbake til hverdagen hvor dere også er, så det blir nok ikke så spennende å blogge om livet på Hadeland. Håper dere har hatt noen fine stunder når dere har lest bloggen.


TUSEN TAKK TIL ALLE SOM HAR SLÅTT FØLGE MED OSS PÅ TUREN!!

HONG KONG

Tjohoi, her er det livat gitt. Dette er den rake motsetningen til Rarotonga. Trodde nesten ikke det var mulig.....

Siste dagen på New Zealand brukte vi på et sted som heter "Butterfly creek". Der hadde de krokodiller, aligatorer, fisk, øgle, skilpadder, masse sommerfugler, edderkopper og bondegård. Det var veldig fint å bruke litt av dagen der siden vi måtte sjekke ut av hotellet klokka ti, og flyet ikke gikk før kvart over elleve på kvelden. Vi fikk lov å klappe/kjenne på en liten aligator og en øgle. Til og med jeg turte ta på dem.... De kjentes nesten ut som gummi. Vi likte også godt sommerfuglhuset. Det vrimlet av sommerfugler i alle mulige farger, og de var "tamme", så de satte seg på oss hele tiden. Særlig de som hadde klær med skarpe farger fikk hyppige besøk.

Senere på dagen kjørte vi til et sted som heter "One tree hill". Det ene treet var borte, men vi gikk en tur opp på toppen. Der var det skikkelig fin utsikt utover hele Auckland. Så var det tid for å levere bilen og komme seg på flyplassen. Vi var riktignok tidlig på flyplassen, men vi tittet litt i noen butikker og slappet av litt.

Flyturen over til Hong Kong gikk raskere enn planen, så vi landet allerede klokka seks om morran. Tre kvarter før tida. Når vi skulle hente baggasjen måtte vi kjøre tog, her er det store forhold. Med en gang vi kom ut i ankomsthallen stod det en fyr og ventet på oss. Vi hadde opprinnelig bestilt shuttlebuss fra flyplassen, men de på hotellet sendte en bil istedet for det ble billigere. Service.... Vi kjørte en liten halvtime inn i byen til hotellet vi skulle bo på. Her ramlet det ut flere karer som tok hånd om all baggasjen vår, og vi måtte kjøre heisen helt opp til 39. etasje for å sjekke inn. (Det høyeste huset er hotellet).Vi hadde bestemt oss for lenge siden at vi skulle kose oss litt ekstra her før vi dro hjem, så vi hadde bestilt to små suiter. Det fantes ikke familierom siden det egentlig er et businesshotell. Siden vi hadde suiter hadde vi privat inn- og utsjekking i toppen, ikke nede i hovedresepsjonen. Det var heller ingen fast tid på innsjekkingen, så vi fikk rommene med en gang vi kom litt over sju om morran. Siden har vi levd som grever her. Spist frokost oppe i restauranten, og ikke nede. Fått avis på døra hver dag. Hatt fri tilgang på drikke, frukt og lett mat i loungen. Og alt mulig av stæsj på rommet. Nesten for mye av det gode. Jeg skulle til å slå i te fra kanna når vi spiste frokost i dag, men da kom det en fyr og tok kanna ut av handa på meg. Og de sier konsekvent "sir" og "madame".

Vi har ikke brukt rommene til mer enn å sove nesten da, for vi har vært på farten hele tida. Vi sov tre timer på formiddagen etter en dårlig natts søvn på flyet, så var det ut og gjøre Hong Kong utrygg. Vi ruslet rundt omkring fasinerte av livet i byen. Vi gikk ned mot fergekaia for å se på de store bygningene på "Hong Kong Island" som ligger rett over vannet. Det går en "promenade" langs med brygga som de kaller "Avenue of stars". Her er det stjerner på bakken med navn og håndavtrykk på kjente kinesiske skuespillere. Nesten som i Hollywood. Vi gikk også innom et lite romfartsmuseum. Sondre liker litt romfart og slike ting, så han syntes det var helt supert. Det ble tidlig kvelden denne dagen, selv om vi sov en stubb på formiddagen.

Været de to første dagene var litt grått og småkjølig, så på lørdag tok vi shopping. Vi ruslet rundt omkring, tittet mye og handlet litt. Vi endte til slutt opp på nattmarkedet midt oppe i "Mong Kok". Dette er det området i verden som har tettest befolkning. 130000 mennesker pr. km2. Her var det kaos. Så mye mennesker og lyder at vi ble helt øre i hodet. På markedet var det mye rask til en billig penge. Vi handlet ikke mye her heller. En kunne nesten ikke stoppe å se på noen ting før de hang på deg og nesten puttet tingene i pose før du hadde fått sukk for deg. Pruting var en nødvendighet her. De er veldig pågående når du går ellers på gata her også. Spesielt de som skal selge skreddersydde klær, klokker, vesker og massasje. Du kan risikere å måtte si nei takk til ti stykker på 20 meter. Dette er slitsomt, de tar ikke et nei for et nei. De går etter deg og kjattrer. Når det begynner å bli mørkt ute er det sinnsykt mye lys som blinker og lyser utover i gatene. Ingen sparing på strømmen her.

I går tok vi en sightseeingbuss rundt i byen. Vi startet på fergekaia, og man kunne gå av og på så mange ganger en ville. Det var veldig fint, for da kunne vi stoppe å se noen steder som var for langt å gå til ellers. Vi kjørte først en runde her i Hong Kong. Stoppet bare på et sted her siden vi hadde gått så langt i går. Der vi stoppet var det et marked, "Jade market". Vi trodde det var som nattmarkedet, med alt mulig rart, men det var det ikke. Her var det dusinvis av folk som solgte smykker og annet smånips. Nesten alle hadde det samme, så de hang på deg ettersom du beveget deg bortover. Vi var ikke her så lenge før vi hoppet på bussen igjen. Bussen gikk fra gitte holdeplasser med en halvtimes mellomrom hele dagen. Når den runden var gjort tok vi ferge over til Hong Kong Island på andre sida. Denne fergeturen tok bare noen små minutter. Det går flere båter frem og tilbake hele tiden, de frakter opp til 70 000 mennesker på en dag. På den andre siden var det opp i bussen igjen. Nå satt vi på helt opp til et sted hvor det går en bane opp på "Victoria peak". Et ganske høyt fjell. Denne banen er nesten som Fløibanen i Bergen. Vi var litt uheldige med utsikten der oppe, det var en del tåke, men vi har da vært der. Det var et slags tårn oppe der, med kjøpesenter i flere etasjer. Vi betalte ikke for å komme opp på øverste terassen der, for tåka lå oppå, så en kunne ikke se noe derfra. Når vi hadde kommet ned med banen, tatt bussen ned til kaia og ferget over igjen, kom vi akkurat tidsnok til "Symphoni of lights". Dette er et lysshow med musikk. Det er masse forskjellig lys på bygningene som "danser" til musikken. Kjempeartig. Imponerende at de får det til å stemme på begge sider av vannet, og at det stemmer med musikken.

I dag har vi prøvd "Metro'n". Etter å ha fått ordnet billetter og kommet oss på riktig sted klare for påstigning, klappet dørene igjen, og jeg stod igjen utenfor. De andre dro.... Heldigvis går "togene" med bare noen få minutters mellomrom, så jeg hoppet på neste, og møtte de andre på neste stasjon. Nå var jeg skikkelig glad for at jeg alltid skysser unga foran meg så jeg ser at alle er med. Det hadde ikke vært like greit om det var en av dem som stod igjen utenfor. Turen i dag var en overraskelse. Helt fra vi dro hjemmefra i oktober har ungene visst at de skulle få en overraskelse når vi kom hit. Vi klarte å holde det hemmelig helt til vi skulle på bussen dit vi skulle, for da stod det hvor bussen gikk, og de skjønte hvor det bar. Vi har vært hele dagen i en park som heter "Ocean Park". De var kjempefornøyde med overraskelsen.

En del av parken lå på andre sida av "fjellet", så vi måtte kjøre en gondolbane for å komme over til den delen. Sondre med sin høydeskrekk syntes ikke det var særlig kult, men det gikk bra begge veier.

Vi var på show med delfiner. Det var helt fantastisk å se hva de kan få disse "fiskene" til å gjøre. Cathrine og Cato kjørte noen karuseller og berg- og dalbaner, og Mari noen småkaruseller. Sondre kjørte en båt som gynget høyt til begge sider, men ellers er han lik mamsen, liker best å se på denslags. Vi var også i et av Asias største akvarier. Her var det flere etasjer du kunne gå i og se på fisk. Store Rokker, hai og litt av hvert. Der var det også en dykker som var nede hos fisken og matet dem fra hånda. Det var moro å se på. Mari var helt fasinert av fiskene, og var nesten ikke å få med ut igjen. Et annet sted i parken var det også maneter av mange forskjellige slag. Et av høydepunktene sammen med delfinene, var pandaene. De var veldig artige å se i virkeligheten. Bedagelige dyr som tok livet med ro.

Nå har vi pakket sammen alle sakene igjen, klare for siste etappe på den lange reisen. Vi ser fram i mot å komme hjem nå. Her er det så hektisk og mye støy, at det blir slitsomt for en hadelending. Men det er kjempemorsomt å ha vært her og opplevd travle Hong Kong på nært hold. Nå skal vi bare sove noen små timer før vi drar til flyplassen kvart på seks i morgen tidlig, klare for først tretten timer, så litt venting, og så drøye to timer flytid til før vi er helt framme........ Norway here we comes..............

New Zealand

Da var vi et lite stykke på veien. Siste kvelden på New Zealand nå, i morgen kveld flakser vi videre til Hong Kong. Det var skikkelig trist å reise fra Rarotonga. Vi koste oss på minigolfen sammen med Grete, og spiste en deilig lunsj der sammen. Når vi kom tilbake derfra var det bare en liten sjekk i huset, vi hadde pakket og gjort alt klart før vi dro på golf. Vi var innom naboene våre, Tau og Matina for å si hadet, og det var ikke fritt for annet enn at det dukket opp et par tårer i øyekroken vår da. De sto der også helt blanke i øynene, og Tau sa: "Det blir en trist dag i morgen, når dere er borte fra huset". Noen små tårer kom også når Helen som eier huset kom med farvelkjeder av små skjell til oss alle sammen, og for ikke å snakke om når vi sa hadet til Grete. Det var skikkelig trist når vi kjørte ut på veien fra huset "vårt". Siste kjøreturen på øya for denne gangen. Vi har bestemt oss nå, dit skal vi tilbake en dag.......

Vi hadde ikke i utgangspunktet så lang ventetid på flyplassen, det er jo bare et fly som går i slengen der, så en trenger ikke møte så lang tid i forveien. Men så var flyet fra New Zealand forsinket, og det gikk en time over tiden før vi kom oss i luften. På turen hoppet vi over et døgn, og når vi fikk korrigert klokka til New Zealand-time er vi ti timer foran dere. Vi landet i Auckland klokka åtte på kvelden. Så måtte vi få bagasjen vår. Her er de skikkelig strenge..... De gikk rundt mellom alle reisende med hund som snuste på all bagasjen, til og med håndbagasjen. Så var det gjennom en kontroll av passene våre og noen skjemaer vi hadde fylt ut på flyet. Vi hadde krysset av for at vi hadde med oss skjell, og da måtte vi gå gjennom enda en kontroll. Der måtte vi ta opp alle boksene våre med skjell så de fikk se alt vi hadde, selv om vi hadde papirer med oss fra Rarotonga hvor de hadde skrevet hva vi hadde. Da trodde vi at vi var klare, men neida, all bagasjen måtte jammen gjennom enda en kontroll, før vi kunne komme oss ut. For et styr..... Endelig kunne vi ringe etter bilutleiemannen. Innen han kom og vi hadde fått kommet oss dit bilen vår stod, og fylt ut alle papirer der så vi var klare til å sette nesa mot hotellet i Rotorua var klokka blitt litt over ti. Etter en liten mat stopp og to og en halv times kjøring var vi endelig framme ved hotellet. Der var jaggu resepsjonen stengt gitt. På internett stod det at det var døgnåpen resepsjon, men det var bare tull. Vi begynte å forberede oss på en kald natt i bilen, men heldigvis fant vi en telefon på veggen utenfor hvor vi fikk tak i en mann som kom og åpnet til oss. Vi holdt på å fryse i hjel også. Det hadde ikke regnet på fire måneder her, men det gjorde det selvfølgelig når vi kom, og det var bare 10-12 grader. Det var godt vi slapp å sove i bilen.

Vi var veldig spente på hvordan det så ut rundt hotellet. Vi kunne se litt på natta når vi kom, det røyk opp av bakken, og vi hørte det boblet. På morran var det rett bort i vinduet for å se. Vi hadde utsikt rett bort på den største geisiren, og ned i det største gjørmebassenget. Spennende......... Etter frokost bar det bort til "Te Puia". Senteret hvor vi kunne komme innenfor og se på alt fra nært hold. Vi ble med på en guidet runde først, og så gikk vi til det som lå litt lenger unna etterpå på egenhånd. Det var veldig spesielt å gå der. Rundt omkring oss på alle kanter dampet det opp fra bakken, og det var mange hull med både vann og gjørme som boblet og kokte. Den største geisiren sprutet opp til 20-30 meter på det høyeste, og vann- og gjørmebassengene holdt 90 til 100 grader. Stiene vi gikk på og steinene i nærheten av disse bassengene var gode og varme. Det regnet det meste av tiden vi gikk der, men vi gikk en lang runde likevel. Alle syntes det var spennende og rart. Sondre var særlig interessert, men Mari ble litt lei på slutten. Vi ble kalde også etterhvert. Vi er jo ikke vant med 17 grader og regn. Vi måtte ha på jakke til og med. For noen ekle greier........

Etter å ha vært nede i gata og fått oss litt mat, koste vi oss på hotellet. Ungene badet i badekaret for de var så kalde. Vi skrudde på radiatorovnen på full guffe. Jammen lenge siden jeg har vært så kald på beina. Stod og varmet oss inntil ovnen.

I dag droppet vi frokosten på hotellet for det var dårlige greier. Vi kjørte et stykke på veien oppover mot Auckland igjen, og stoppet på en café langs veien og spiste omelett og egg og bacon. Det var saker. I dag har været vært bra, men ikke veldig varmt. Etter vi kom fram til hotellet midt inne i Auckland by, syntes ungene det var deilig med en halv time med tv på senga. De er helt underernært på tv. Har ikke sett tv på et halvt år stakkar......

Senere i ettermiddag har vi vært oppe i et kjempehøyt tårn som ligger et steinkast unna hotellet. Det heter "Sky Tower" og det høyeste stedet vi stod å så utover byen var 220 meter over bakken. Det sies at en kan se 80 kilometer utover fra tårnet. Tårnet er den høyeste menneskelagde bygningen på den sørlige halvkule. Det var artig å se hele byen her fra lufta. På det første stedet vi stoppet, 186 meter over bakken, var det glass noen steder i golvet. Der var det skikkelig ekkelt å gå utpå. Vemmelig følelse å stå der. Det føltes som om du stod i lufta og så rett ned på bakken.

Når vi kom ut fra tårnet stod det en "sykkeltaxi" på siden der. Vi gikk over til fyren for å spørre om han visste om et sted hvor de hadde pizza, for vi hadde fått så lyst på det. Han hadde et godt tips, men det var så langt dit at vi måtte sitte på med han sa han. Vi tenkte skitt la gå, vi betalte for tre og hoppet på. Egentlig er det sete for to, men vi tok Cathrine mellom oss, og de to minste på fanget, så bar det avgårde. Vi skrattet og lo, ungene syntes det var skikkelig artig. "Er dere klare for å sette på turboen?", sa han, og satte utfor en bakke. Cato og jeg så på hverandre og lurte på hva vi hadde funnet på nå, men det gikk så fint, og vi fikk oss en god latter. Pizzaen var veldig god og vi fikk en liten rusletur i byen tilbake til hotellet.

I morgen har vi tenkt oss til et sted hvor de har krokodiller og masse forskjellige krypdyr. Det blir spennende. Sondre ble helt gira når vi spurte om de hadde lyst til å se på det. Han synes det er spennende med alt som kryper og kravler.

Så er det tid for å sette seg på flyet videre på den lange reisen hjemover. Nå skal vi fly elleve og en halv time, men det er på natta, så det går nok aldeles utmerket denne gangen også. Prøver å få til noen ord når vi er i Hong Kong. Hadet bra så lenge.......

....nesten klare for hjemturen.....

Ja, nå er det ikke lenge før vi vender nesa hjemover igjen. Det er rart å tenke på at vi skal forlate denne deilige plassen her. Det blir uvant å kle på seg lange klær igjen, og ikke være ute hele dagen. Vi kommer til å savne plassen, menneskene og varmegradene her, men det blir nok godt å komme hjem til vante omgivelser igjen. Ikke minst til skikkelig brød, og litt mer variasjon i pålegget. Begynner å bli litt mett av toast (det er så og si ikke mulig å finne brød her som du må skjære opp selv), syltetøy med 60% sukker og "stutt" hvitost.

Dagene har gått veldig fort denne uka etter at vi kom tilbake fra Aitutaki. Vi har hatt litt regn de siste dagene, så finpussen på brunfargen er blitt så som så, men vi får være fornøyd slik det er. Vi er nå så godt som ferdigpakket, bare litt småtteri som står igjen. Noen ting må jo brukes i morgen også. Jammen ble det ikke litt trangt i koffertene våre gitt. Spøker for shoppingen i Hong Kong, men det finnes vel kofferter å få kjøpt der vel....?

Vi har vært på squash igjen to dager denne uken også. Jeg holder fortsatt følge med de lange armene og beina til Cato, nesten..... På torsdag vant han tre av fire sett, men bare med noen små poeng. Ungene var med til byen på torsdag, de har hatt litt påskeferie de også. Vi har ikke jobbet med skolearbeid denne uka siden det er siste uka vi er her, og så har de jo påskeferie fra skolen de hjemme også. Mari henger med på alt de store gjør, lurer på hvordan det blir å komme i barnehagen igjen. Hun har jo blitt helt "stuegris" mens vi har vært her. Hun og Cato er nok også de som er minst klare for reise herfra. Hun har jo ikke knyttet seg til venner hjemme sånn som de store, og hun stortrives på stranda og i vannet, så hun er ikke helt sikker på om hun vil hjem.

Tidlig i uka var Cato inne på kontoret for å avklare noe strøm- og internett-betaling, og transport til flyplassen i morgen. Da ble vi invitert på grillig på det ene strandhuset på fredag. Til de som vi har leid huset av. Vi gledet oss til dette, og det gjorde vi med rette. Men det ble ikke grilling..... Når naboen vår Tau hadde fått vite at vi var invitert på "avskjedsfest", ville han at vi skulle få skikkelig "Cook Islands-mat". Han hadde noe gris i fryseren som han ville spandere bort...... Huseierne stilte opp med kylling, og så hadde de noe slags fisk. Dette ville han tilberede i en "jordovn". Han hadde en sementring bak i hagen hvor de pleide å lage istand "UMU", som de kaller det når de lager mat i sånn ovn. Tidlig på formiddagen var han ute for å tenne opp i ovnen. De la oppi masse ved og kokosnøttskall som de fyrte opp i, og så la de fullt av steiner oppå. Etterhvert som veden brant sank steinene lenger og lenger ned. Når veden var borte var steinene rødglødende, og det var klart for å legge maten oppi. Dette hadde de gjort klart mens det brant i ovnen. Det laget "pakker" av folie hvor de la inni kuttede blader av taroplantene (noe slags poteter), løk og kokoskrem (som de hadde laget av kokos som først var revet og deretter presset gjennom et klede). De snittet fisken og la løk og salt i snittene. De marinerte svinekjøttet. og de pakket inn kyllingen sammen med litt løk og soyasaus. Alt dette sammen med brødfrukt og noen rare slags poteter (som jeg ikke husker hva heter) ble lagt ned i de varme steinene i ovnen. Så dekket de godt til over med blader fra bananpalmen og noen tykke tepper. Slik stod det og stekte seg i to-tre timer. Så var det klart for mat.... Vi fikk smake kjøtt rett fra ovnen, det var helt nydelig. De tok opp all maten og bærte det med seg over til strandhuset. Her hadde Annabelle og hennes familie ordnet i stand salater, frukt og annet godt tilbehør. Og selvfølgelig hadde Tau fikset kokosnøttdrinker til alle mann. Maten var helt supergod, og med mange hyggelige mennesker som hadde jobbet hele dagen og ordnet alt dette for oss, ble det en kjempetrivelig kveld. Ungene koste seg på stranda sammen med noen av deres barn. Mari ble helt fortapt i sønnen til Annabelle. De har møttes mange ganger på stranda, men har liksom ikke kommet så nære som nå. Typisk det når vi skal hjem..... Sondre sparket fotball i sanda, og spilte Ludo med en gutt som heter Daniel. De har lekt endel tidligere også når de har vært i strandhusene. Alt i alt ble det nok en uforglemmelig kveld, som vi må prøve å få plass til inne på harddisken. Heldigvis har vi tatt både bilder og film som kan hjelpe oss med dette. Og så kan vi få vist litt av det til dere også.

I dag har vi vært på markedet for siste gang (på denne turen). Koste oss med is og smoothie som vanlig. Og tittet litt på dansingen. Det blir lenge til vi ser det igjen nå. Vi ruslet bortover i byen en tur også. Måtte liksom gå over alt nå, siden vi reiser i morgen.

Fra byen tok vi bussen bort til Grete. Vi var nemlig invitert på risengrynsgrøt....... Mari har lenge ønsket seg grøt til middag, men grøtris finnes jo ikke her. Hun fikk nevnt dette for Grete en dag hun var her, og da hadde jammen Grete grøtris. Geisha fra Norge (takk til Robert og May-Evy fra Tromsø som hadde satt igjen den hos Grete). Det ble et høydepunkt for Mari. Hun spiste fortere enn hun har gjort på måneder. Og det var godt for oss andre også med litt forandring.

Etter vi hadde vært hos Grete tok vi bussen et hakk videre til Muri. Vi var en liten tur på "Sails restaurant". Det ligger helt nede på stranda, så ungene badet litt, mens vi tok litt godt drikke. De koste seg med litt brus etterpå. Så busset vi "hjem".

Nå var det tid for solnedgang, og den så ut til å bli ganske fin, så vi ruslet ned på stranda en tur. Det ble noen fine bilder igjen. Har sikkert et par hundre bilder av solnedganger nå, men det får ikke hjelpe. Og så var det jo påskeaften i dag, og ungene er vant med at da skal det være jakt etter sjokoladeegg fra påskeharen. Så ble det i år også, bare i litt andre omgivelser. I år hadde han gjemt eggene i sanda, småpalmene og hengekøya på stranda.

Vi får pakke sammen det lille som er igjen her, så er det klart til i morgen. Flyet går ikke før på ettermiddagen, vi blir hentet her klokken to, så vi har tenkt å ta en tur på minigolfen Coco-putt sammen med Grete på formiddagen. Greit å finne på noe så tiden går. Alt her er jo pakket ned, så det er ikke mye å finne på. Da spiser vi litt lunsj der også med det samme, så trenger vi ikke tenke på mer mat heller før vi drar.

Dere får sette på litt ekstra varme de nærmeste dagene, så snøen blir borte og vi ikke fryser i hjel når vi kommer. Blogger litt etterhvert på turen hjem...... Snakkes snart......

AITUTAKI.....

Hei igjen, da var vi tilbake fra påskeferien...... En liten ferie i ferien var ikke dumt. Vi var oppe ganske tidlig på lørdag, tok bussen til flyplassen, og var klare for dagens flytur til Aitutaki. Det går faktisk omtrent tre fly dit hver dag, tro det eller ei. Flyet var en "Saab 340". Ikke store greiene, men den største maskinen som går til Aitutaki.

Det er elleve seterader, og radene består av tre seter. To på ene siden av midtgangen, og et på andre. På veien til var flyet fullt, men tilbake var vi bare rundt 20 stk. Vi prøvde å ta noen bilder ned fra flyet, men det er ikke så lett å få med alt. Ruteflyene velger liksom ikke "veien" sin slik at vi ser best mulig. Men vi fikk med litt over halve Rarotonga før vi la over for mye andre veien.

Øya "vår" er ikke så store greiene som dere ser. Den lange "streken" på bildet er flystripa. Da vi kom over Aitutaki var det enda vanskeligere å få tatt noen fine bilder, men vi fikk med oss noen av øyene ute i lagunen, bl.a. "One foot Island" (som egentlig heter Tapuaetai).

Den lille "dotten" i midten som ser ut som en fot, er "One foot Island". Aitutaki er mindre enn Rarotonga, men de har en mye større lagune. Det sies at det er verdens største lagune. Det er mye mindre folk som bor på Aitutaki, veldig lite biler og scootere. Det var veldig stille der. Ikke veldig mye å ta seg til bortsett fra strandliv og lagunecruise. Huset vi hadde leid var veldig fint. God plass, og rent overalt. Vi ble ønsket velkommen av hun som eier husene når vi kom. Hun presenterte seg bare som "Mama". En vanvittig sprek dame som fyller 84 dette året. Hun pleide alltid å ha masse frukt til de som leide der, men nå hadde hun desverre ikke noe. Noe hun var veldig lei seg for. Syklonen i februar hadde ødelagt alle frukttrærne og bananpalmene hennes.

Vi hadde tenkt å leie sykler når vi kom dit, siden øya ikke er så stor. Men det viste seg at det var dyrere å leie fire sykler enn å leie en bil, så da gjorde vi heller det. Av en "nordmann", Rino Jonassen, som har vært med på "Tore på sporet" for lenge siden. Den dagen vi kom kjørte vi så og si det som var av veier på øya. På ene enden var veien bare som en kjerreveg, så det var et par ganger det slo oppunder bilen, men vi måtte jo se hele øya når vi først var der. Det var med litt blandede følelser vi kjørte rundt og så. Syklonen har ødelagt mange hjem, og palmene pekte alle i samme retning, uten blader på ene siden. Mange av husene var nok ikke bygget for å tåle en syklon, men det er jo noen som har mistet hjemmet sitt for det. Noen steder sto husene uten tak, og folkene bodde i store telt utenfor imens. Andre steder var hele huset slettet med jorden.

Huset vi hadde leid var utstyrt for selvhusholdning, men bare for et par dager gadd vi ikke styre med å handle inn masse forskjellig. Vi spiste ute på forskjellige steder. Skjønt det var jo ikke bare å velge og vrake, for det fantes ikke så altfor mange plasser. Men vi fikk oss mat. Frokosten spiste vi på et sted som het "Koru café". Der var det veldig hyggelige mennesker, og veldig god mat. Ungene fikk pannekaker til frokost, så de var bare fornøyd.

Den andre dagen dro vi ut til en odde på andre siden av flyplassen. Der badet vi og koste oss det meste av dagen. Det var litt dypere vann der, og ingen koraller, så det var ypperlig for bading. Vi fant til og med en havfrue som hadde strandet der..... (uuups, jeg glemte å snu bildet)

Siste dagen ble høydepunktet på turen. Vi skulle ikke reise tilbake før sju om kvelden, så vi var med på et lagunecruise hele dagen. De kom å hentet oss litt før ti på morran, så kjørte vi båt ut fra den odden vi var på dagen før. Vi kjørte utover i lagunen langs med alle de små øyene som ligger ut mot revet på motsatt side av Aitutaki. De fire karene som arrangerte turen sang og spilte mens vi kjørte utover, skikkelig koselig. Hovedmålet på turen var "One foot Island", men før vi kom dit stoppet vi på en sandbanke midt i lagunen hvor vi badet og koste oss en stund. Det kan man vel kalle himmerike på jorden..... Bedre kan man nesten ikke ha det tror jeg......

Her ser dere sandbanken foran og "One foot Island" i bakgrunnen.

Før vi dro inn til hovedmålet stoppet vi opp for å snorkle litt ute ved noen koraller. Der var det en del fisk, men det meste hadde vi sett her på Rarotonga. Uansett er det fint å ligge å se på det store akvariet. Vi fikk også se et veldig stort kamskjell som lukket og åpnet seg, det var moro. Etter snorklingen bar det inn til "One foot Island" for lunsj og mere kos. Vi fikk grillet tunfisk med masse godt tilbehør, kjempegodt! Vi hadde et par timer til rådighet her ute, så når vi var ferdige med å spise fikk vi stempel i passene våre, og sendte et par postkort hjem. Her ute finnes nemlig verdens minse postkontor.

Vi ruslet også en tur rundt hele denne lille øya, og Sondre og Cato snorklet en liten tur til før båten gikk tilbake til Aitutaki igjen. Når vi skulle dra begynte det og regne litt, men da hadde vi hatt strålende sol hele dagen, så det var bare forfriskende. Karene fortsatte å synge å spille helt til vi var ved veis ende. Det er ordentelige trivelige folk her nede, alltid blide.

Etter en dusj og litt avslapping ved huset "vårt", var det tid for flyturen tilbake til Rarotonga. Vel fornøyde alle mann. Aitutaki var veldig anderledes enn Rarotonga. Vi fant ut at vi likte Rarotonga best, men det er veldig artig å ha vært der ute og sett. Det er litt vanskelig å forestille seg livet til de som lever i et sånt bittelite samfunn. Hva er det de egentlig bruker dagene på.....? Men de trives med å ha det sånn, lever livet, stresser overhodet ingenting, og tar dagene som de kommer.

I dag har vi vært på squash igjen (i dag slo jeg Cato....), og vi har vært og snorklet en tur et sted vi ikke har prøvd før. Det var fint, vi så også noen kamskjell der, det her vi faktisk ikke sett her før. De ser ut som disse, men dette bildet er tatt på et lite "forskningssenter" på Aitutaki hvor de "avler" slike.

Nå er jeg ikke sikker på om det kommer flere blogger fra Rarotonga, kanskje, vi får se....... Internettet vårt går ut mars bare så da må vi kjøpe et kort i tilfelle, om vi skal bruke nettet mer. Det kommer iallefall noen ord fra New Zealand når vi kommer dit. Nå får vi til å sortere og pakke litt. Spennende å se om vi klarer å få plass til alt hjem. Utrolig hva man klarer å samle sammen på et halvt år. Det blir rart nå og bryte opp fra denne utrolig nydelige plassen, men det skal bli godt å komme hjem til sitt eget også. Gleder oss nå til å treffe og prate med alle kjente og kjære der hjemme.

Hjelp, nå er det snart over.....

Jada, jeg vet at det ikke er mandag, men vi skal ut på en aldri så liten ferie i ferien. Påskeferie liksom. Vi drar til Aitutaki i morgen formiddag, og er tilbake mandag kveld. Heldigvis ble det tur på oss. Vi har vært veldig usikre på om vi skulle reise siden øya der ble så ødelagt av syklonen "Pat" i begynnelsen av februar. Vi lurte litt på om de kanskje ville "være i fred" med oppryddingsarbeidet, men samtidig tenkte vi at de sikkert trengte pengene vi legger igjen der. Denne øya lever i all hovedsak av turisme, så de var veldig interesserte i at turistene kom tilbake så fort som mulig. I tillegg til at det ble så mye ødeleggelser der har mange ikke hatt noe å gjøre, og dermed ingen inntekt heller. Dette er jo veldig tragisk for dem, så nå reiser vi over der et par dager, og støtter dem litt på denne fronten. Det har visstnok begynt å bli grønt der igjen, og de har ryddet opp alle "løse deler" rundt omkring. Så nå gleder vi oss alle sammen til turen. Det hadde vært kjedelig å reise hjem uten å ha vært på Aitutaki. Det har jo hele tiden vært planen, helt siden vi reiste hjemmefra at vi skulle ut dit en tur.

Denne uka har det ikke skjedd så mye.... Vi er tilbake til busslivet, Grete kom endelig hjem fra Palmerston på tirsdag. Og da er jo ikke bilen tilgjengelig lenger. Men det er koselig å kjøre buss her, det er langt i fra det å kjøre buss i Norge. Mange hyggelige mennesker som er med bussen, og veldig trivelige bussjåfører. Alt er liksom i litt mindre målestokk her enn hjemme. Grete var veldig fornøyd med å være tilbake til Rarotonga. Borte bra, men hjemme best. Hun ble borte i litt over sju uker, planen var to. Men hun hadde hatt det bra da, og hadde tatt over sekshundre bilder som vi har sett. Det er et helt unikt lite samfunn der ute. Bare 63 innbyggere, hvorav ca. halvparten er unger. Det er bare tretten hus der ute. Ganske rart å forestille seg hvordan de lever der ute når en ikke har vært der.

"Squashinga" går sin gang. Jeg er litt stolt da, for jeg holder følge med Cato. Vi er stort sett helt jevnt på poeng hele tiden. Men jeg løper sikkert dobbelt så mange skritt som han. Han har jo dobbelt så lange bein, og mye lenger armer enn meg, så egentlig burde det vært rått parti i hans favør. Ungene er med til byen noen ganger, da rusler de i byen og kjøper seg is og smoothie. Sondre og Mari er veldig glad i fruktsmoothie.

Vi driver fortsatt med litt bading og kosestunder på stranda. Noen kvelder når det er som varmest er det godt å rusle ned på stranda å sitte der litt. Det er litt svalere der enn oppe ved huset, ikke er det mygg heller. Ungene koser seg når de kan bade gjennom solnedgangen og inn i "mørten". Det er litt spesielt å bade når det blir mørkt. Og fortsatt driver vi å tar bilder av diverse solnedganger. Det er forskjellig fra dag til dag. Mange forskjellige farger og mønstre på himmelen. Det er ikke hverdagskost hjemme, så vi må bare ta mange bilder av det. Her er tre forskjellige solnedganger. Fint, ikke sant?



Jeg får avslutte her for denne gangen. Grete kommer snart på taco.......mmmmmm......... Og så må vi jo pakke snorkleutstyret og badebuksa til turen i morra. Kommer tilbake med ny blogg så fort vi er tilbake fra Aitutaki. Deretter blir det litt dan og van utover til vi er hjemme igjen. Det ser ut til at det ikke blir noe særlig system på blogginga nå på slutten, men skal prøve å få lagt inn litt fra de forskjellige plassene vi er på. God helg..... og GOD PÅSKE til dere alle sammen!!

Ja, se der ja. Der var vi igjen. Denne uka startet med at Cato var og dykket på mandag morgen. Han var mer fornøyd denne gangen enn forrige gang. Nå hadde de vært og dykket på et båtvrak han ikke hadde sett før, og de hadde matet fisken til dykkerklubben. Det er en "Trigger-fish" som har holdt til på samme stedet i over 20 år. Når de dykker der hvor den bor har de med seg kniv ned, finner en kråkebolle som de slår av piggene på og mater den med. Da er den så rolig at Cato har klappet den på siden. Morsomt... Men høydepunktet denne gangen var likevel en stor havskilpadde som Cato var bare ca. en meter unna. Den lå rolig litt, svømte opp til overflaten en tur, og kom tilbake og la seg til på bunnen igjen. Så denne gangen var det en blid kar som kom tilbake.

Vi har "sqashet" to ganger den her uka også. Jeg trodde ikke det gikk an å bli så svett jeg. Cato spiller uten t-skjorte, og når han satte seg for å ta en aldri så liten pust i bakken, hadde han vanndam i navlen. Jeg bruker t-skjorte, ellers hadde det blitt oversvømmelse i hallen...... Kan ikke ta noen sjanser her...... Det er utrolig hvor fort man svetter i dette klimaet her. Luftfuktighet som ligger på rundt 80-90%, og 30 varmegrader i skyggen gjør susen skal jeg si dere.

På tirsdag kveld var vi på "Rarotongan resort" på "island night". Dette er kvelder hvor det først blir servert mat, før det er show med tradisjonell "øydans". Det er slike kvelder rundt omkring på forskjellige plasser flere ganger i uka. Grunnen til at vi valgte akkurat her var at det skulle være "fire-dance" i tillegg til den vanlige dansen. Spesielt Sondre har vært veldig giret på at det måtte være "island-night" med "fire-dance". Det var grillmat med mye godt tilbehør, og mye dessert. Det var veldig god mat. Vi spiste mest grillet fisk, det er alltid en banker her. Showet etterpå var veldig fint, men ganske kort. Det var fort slutt liksom. "Fire-dance'n" var fint å se på. Den flinkeste av dem alle var en gutt på bare 11 år, som kunne sine saker. Når de satt sånn på huk og snurret på "stengene" sprutet brennstoffet ned på bakken så det brant på sanda.

Vi har også brukt noen timer på stranda denne uken. De siste ukene nå har det vært helt nydelig vær. Varmt som bare det, men det gjør ikke noe, for nå skal vi jo snart hjem til kalde nord. Nå står høsten for tur her, skjønt det er jo ikke så stor forskjell på årstidene her som hjemme. Men noe som visst følger med når det er høst og vår her, og kombinert med nymåne, er at det plutselig blir veldig mye vann inne i lagunen, og dermed også bølger hvis det er urolig utenfor revet. På tisdag kveld hørte vi at det buldret godt uti der, og gikk ned på stranda for å titte. Da slo bølgene godt innpå stranda. På formiddagen på onsdag, når det også var høyvann, fant vi ut at Cathrine og Sondre kunne ta skolearbeidet på ettermiddagen, så kunne vi "leke" litt i bølgene nå mens de var der. Bare to-tre dager før var det bare vann opp til lårene , men nå var det vannvittig mye vann og bølger. Tror nesten ikke det har vært så høyt siden vi kom. Gutta fant ut at det var litt kjedelig å bare ligge å flyte i bølgene, så de tok hver sin kano, og skulle "surfe" innover mot land. Cato satte for sikkerhets skyld Mari foran seg i sin kano, og jada, de dro på tvers rett inn i noe kratt på den ene sida av stranda. De "vælva" inn i buska, og neste bølge dro Mari under vann. Det hele så mer dramatisk ut enn det var. "Jeg holdt meg i buska jeg mamma, så det var ikke farlig. Jeg ble ikke redd." sa Mari etterpå. Men i følge Cato hadde de begge to vært litt stramme i maska, til han fikk kontroll på hvor Mari var. Sondre fikset denne bølgen, og fløt perfekt rett opp på land. Ingen ble skremt av en liten velt, så ut igjen med seg. Cato og Mari dro litt lenger utpå, mens Sondre snudde litt før. Kanskje ble det for tidlig...... Han kom nemlig på tvers oppover stranda, og rullet overende. Neste bølge som var nesten enda større kom veldig brått på, dro kanoen over gutten, og dro han i sanda enda lenger opp på land. Resultatet ble skrubb i panna, på kjakan og på haka. I tillegg noen små rip på kneet, brystet og ryggen. Sand hadde han også overalt, inni øra, inni nesa og full buksa. Nå ble kanoene lagt i ro langt oppe ved strandhusene. De fant heldigvis ut at de ikke trengte leke tøffinger lenger. Men man må jo prøve alt:)

Dagen etter var vannet forsvunnet som dugg for solen. Lagunen var stille og rolig igjen. På fredag var det så stille og lavt at vi matet fiskene ved den korallen som er nesten inne ved land. Vi kunne stå å se alle fisken uten problemer, tok noen fine bilder også med vanlig kamera, ovenfra og ned i vannet. Ungene synes det er artig når fiskene kommer å spiser brødskiver fra hendene dems. Det er noen fisker som "bor" fast ved denne korallen, men det er ikke lenge de skal stå der med brød før det dukker opp flere som har lyst til å smake.

Lørdag var vi ikke på markedet, tror det er tredje gangen eller noe siden vi kom. Det er koselig å gå der å titte, så de to siste lørdagene blir det nok marked. Ungene synes også det er trivelig å tusle der, kjøpe en is eller smoothie, og se på dansinga.

I dag har Cato og ungene vært spreke og gått over øya. Vi har gjort det en gang før, men de hadde lyst til å ta en tur til. Forrige gang badet vi ikke i øyas eneste "foss", så det hadde de planlagt at de skulle i dag. Men når de kom så langt var det ikke vann i "fossen". Det er liksom den våte årstiden nå, så normalt skulle det vært mye vann der, men den våte sesongen i år har vært usedvanlig tørr. De hadde ellers hatt en kjempefin tur. Det er ganske mange kilometer, men ingen sure miner hos noen. De stoppet mange ganger for å drikke vann, det er superviktig i denne varmen her. Vi har heldigvis fått til gode rutiner på drikking hos alle mann. Det går med rundt 50 liter vann i uka, og det er bare drikkevann. Bading ble det også på turen, de tok det når de kom ned til lagunen igjen.

Det er mye fint å se på på denne turen. Fantastisk utsikt utover lagunen og havet. Og det er mye rart naturen klarer å lage av seg selv. Denne steinen kalte guttene i klassen til Sondre for "Ding-dong-mountain" når han gikk der med klassen.

Morsan fikk tilbud om en dag alene hjemme, og takket og bukket for det. Men som vanlig finner jeg på masse "arbeid", istedenfor å kose meg. I dag vasket jeg badet, feide alle gulvene og tok av alle sengene og vasket sengetøyet. Bare tull vettu....., men nå er det gjort. Jeg fikk kjeft når Cato kom hjem også. Han syntes jeg skulle bruke tiden på meg selv, og ikke på huset, når jeg hadde muligheten. Men, men.....

Nå må jeg avslutte..... Kan ikke skuffe faste lesere som venter på lesestoff....... Hadet bra!!