New Zealand

Da var vi et lite stykke på veien. Siste kvelden på New Zealand nå, i morgen kveld flakser vi videre til Hong Kong. Det var skikkelig trist å reise fra Rarotonga. Vi koste oss på minigolfen sammen med Grete, og spiste en deilig lunsj der sammen. Når vi kom tilbake derfra var det bare en liten sjekk i huset, vi hadde pakket og gjort alt klart før vi dro på golf. Vi var innom naboene våre, Tau og Matina for å si hadet, og det var ikke fritt for annet enn at det dukket opp et par tårer i øyekroken vår da. De sto der også helt blanke i øynene, og Tau sa: "Det blir en trist dag i morgen, når dere er borte fra huset". Noen små tårer kom også når Helen som eier huset kom med farvelkjeder av små skjell til oss alle sammen, og for ikke å snakke om når vi sa hadet til Grete. Det var skikkelig trist når vi kjørte ut på veien fra huset "vårt". Siste kjøreturen på øya for denne gangen. Vi har bestemt oss nå, dit skal vi tilbake en dag.......

Vi hadde ikke i utgangspunktet så lang ventetid på flyplassen, det er jo bare et fly som går i slengen der, så en trenger ikke møte så lang tid i forveien. Men så var flyet fra New Zealand forsinket, og det gikk en time over tiden før vi kom oss i luften. På turen hoppet vi over et døgn, og når vi fikk korrigert klokka til New Zealand-time er vi ti timer foran dere. Vi landet i Auckland klokka åtte på kvelden. Så måtte vi få bagasjen vår. Her er de skikkelig strenge..... De gikk rundt mellom alle reisende med hund som snuste på all bagasjen, til og med håndbagasjen. Så var det gjennom en kontroll av passene våre og noen skjemaer vi hadde fylt ut på flyet. Vi hadde krysset av for at vi hadde med oss skjell, og da måtte vi gå gjennom enda en kontroll. Der måtte vi ta opp alle boksene våre med skjell så de fikk se alt vi hadde, selv om vi hadde papirer med oss fra Rarotonga hvor de hadde skrevet hva vi hadde. Da trodde vi at vi var klare, men neida, all bagasjen måtte jammen gjennom enda en kontroll, før vi kunne komme oss ut. For et styr..... Endelig kunne vi ringe etter bilutleiemannen. Innen han kom og vi hadde fått kommet oss dit bilen vår stod, og fylt ut alle papirer der så vi var klare til å sette nesa mot hotellet i Rotorua var klokka blitt litt over ti. Etter en liten mat stopp og to og en halv times kjøring var vi endelig framme ved hotellet. Der var jaggu resepsjonen stengt gitt. På internett stod det at det var døgnåpen resepsjon, men det var bare tull. Vi begynte å forberede oss på en kald natt i bilen, men heldigvis fant vi en telefon på veggen utenfor hvor vi fikk tak i en mann som kom og åpnet til oss. Vi holdt på å fryse i hjel også. Det hadde ikke regnet på fire måneder her, men det gjorde det selvfølgelig når vi kom, og det var bare 10-12 grader. Det var godt vi slapp å sove i bilen.

Vi var veldig spente på hvordan det så ut rundt hotellet. Vi kunne se litt på natta når vi kom, det røyk opp av bakken, og vi hørte det boblet. På morran var det rett bort i vinduet for å se. Vi hadde utsikt rett bort på den største geisiren, og ned i det største gjørmebassenget. Spennende......... Etter frokost bar det bort til "Te Puia". Senteret hvor vi kunne komme innenfor og se på alt fra nært hold. Vi ble med på en guidet runde først, og så gikk vi til det som lå litt lenger unna etterpå på egenhånd. Det var veldig spesielt å gå der. Rundt omkring oss på alle kanter dampet det opp fra bakken, og det var mange hull med både vann og gjørme som boblet og kokte. Den største geisiren sprutet opp til 20-30 meter på det høyeste, og vann- og gjørmebassengene holdt 90 til 100 grader. Stiene vi gikk på og steinene i nærheten av disse bassengene var gode og varme. Det regnet det meste av tiden vi gikk der, men vi gikk en lang runde likevel. Alle syntes det var spennende og rart. Sondre var særlig interessert, men Mari ble litt lei på slutten. Vi ble kalde også etterhvert. Vi er jo ikke vant med 17 grader og regn. Vi måtte ha på jakke til og med. For noen ekle greier........

Etter å ha vært nede i gata og fått oss litt mat, koste vi oss på hotellet. Ungene badet i badekaret for de var så kalde. Vi skrudde på radiatorovnen på full guffe. Jammen lenge siden jeg har vært så kald på beina. Stod og varmet oss inntil ovnen.

I dag droppet vi frokosten på hotellet for det var dårlige greier. Vi kjørte et stykke på veien oppover mot Auckland igjen, og stoppet på en café langs veien og spiste omelett og egg og bacon. Det var saker. I dag har været vært bra, men ikke veldig varmt. Etter vi kom fram til hotellet midt inne i Auckland by, syntes ungene det var deilig med en halv time med tv på senga. De er helt underernært på tv. Har ikke sett tv på et halvt år stakkar......

Senere i ettermiddag har vi vært oppe i et kjempehøyt tårn som ligger et steinkast unna hotellet. Det heter "Sky Tower" og det høyeste stedet vi stod å så utover byen var 220 meter over bakken. Det sies at en kan se 80 kilometer utover fra tårnet. Tårnet er den høyeste menneskelagde bygningen på den sørlige halvkule. Det var artig å se hele byen her fra lufta. På det første stedet vi stoppet, 186 meter over bakken, var det glass noen steder i golvet. Der var det skikkelig ekkelt å gå utpå. Vemmelig følelse å stå der. Det føltes som om du stod i lufta og så rett ned på bakken.

Når vi kom ut fra tårnet stod det en "sykkeltaxi" på siden der. Vi gikk over til fyren for å spørre om han visste om et sted hvor de hadde pizza, for vi hadde fått så lyst på det. Han hadde et godt tips, men det var så langt dit at vi måtte sitte på med han sa han. Vi tenkte skitt la gå, vi betalte for tre og hoppet på. Egentlig er det sete for to, men vi tok Cathrine mellom oss, og de to minste på fanget, så bar det avgårde. Vi skrattet og lo, ungene syntes det var skikkelig artig. "Er dere klare for å sette på turboen?", sa han, og satte utfor en bakke. Cato og jeg så på hverandre og lurte på hva vi hadde funnet på nå, men det gikk så fint, og vi fikk oss en god latter. Pizzaen var veldig god og vi fikk en liten rusletur i byen tilbake til hotellet.

I morgen har vi tenkt oss til et sted hvor de har krokodiller og masse forskjellige krypdyr. Det blir spennende. Sondre ble helt gira når vi spurte om de hadde lyst til å se på det. Han synes det er spennende med alt som kryper og kravler.

Så er det tid for å sette seg på flyet videre på den lange reisen hjemover. Nå skal vi fly elleve og en halv time, men det er på natta, så det går nok aldeles utmerket denne gangen også. Prøver å få til noen ord når vi er i Hong Kong. Hadet bra så lenge.......